Mette Møller's website

Episode 10: Butikkdøden

Klesbransjen er en av verdens største, men hvor mye vet vi egentlig om den?

Jeg, Mette Møller er klesdesigner og har drevet mitt eget merke i over 20 år. Min kollega Martine er markedsansvarlig i min bedrift.


Klespodden tar utgangspunkt i vår kunnskap og erfaring fra bransjen og dagens forbrukersamfunn. Vi vil snakke mye om oss og vår historie, hvordan er det å drive sitt eget merke. Men viktigst ønsker vi å øke bevisstheten rundt klær slik at både du og jeg som forbruker kan gjøre riktige valg for oss og verden.


Du kan høre vår nyeste episode her: Episode 10: Butikkdøden


Butikkdøden er spøkelset som blir mer og mer virkelig. Siste gigant som ar gått konkurs er sportskjeden Gresvig (som eier Intersport og G-sport). Ikke lenger etterpå varslet konkurrenten XXL om et enormt underskudd og fulgte opp med «En helt nødvendig lagertømming».

Mengder av sportsvarer selges med tap. Som Aftenpostens kommentar Christina Pletten sier: - Den umiddelbare forklaringen på kollapsen var en kombinasjon av mild vinter, lav norsk krone, et mettet marked og hard kniving om kunder sportsbutikkene seg imellom. Les hele artikkelen her.



Siden 2000 tallet har billig produksjon i Østen før til at priser på produkter har blitt stadig lavere. Med internet har verden også blitt mindre. Dette er en kjempefordel for forbrukeren, men har gjort det stadig vanskeligere å drive butikk.

Du kan få tak i alt på nett, og du kan søke deg fram til den billigste prisen.

Det koster mye mer å drive en fysisk butikk enn en nettbutikk. For å få forbrukeren til å komme til din butikk for å handle må du ha de rette merkene til de rette prisene og levere med samme gode fordeler som når du handler på nett (eks. angrerett og hjemlevering).

Når store kjeder går konkurs, så er det fordi de har presset prisene sine så lavt at de blir ekstra utsatte for svingninger i markedet. Som i sportsbransjen har været så klart mye å si. Ingen handler ski når det ikke er snø. 


Bildet over viser helt fine skøyter som ordinært kostet 199,- og selv de må selges på 50%. Dette er ikke tegn på en sunn prising. Jeg vil tro dette er en vare de handlet i stort volum for å få en gunstig ordinærpris. Så svikter sesongen og nå må det bare ut,


Sunn og normal butikkdrift setter prisene sine slik: Produktkost + driftskost + profitt (buffer og det du skal handle inn nye varer for) + mva

I en presset situasjon sparer de inn på denne måten:

Ved å handle mye av et produkt kan du få lavere produktkost, og hente inn tapet på tilbud, men det blir mye varer som skal selges for å gå i et sunt pluss.

Driftskostnadene kan du få ned ved å ha mindre attraktive lokaler og færre ansatte. Her må det du sparer veies opp mot synlighet og tilgjengelighet for kunden.

Kostnaden ved ha ansatte med mye arbeidspress må veies opp mot kostnaden ved høyere sykefravær og vikariater. Arbeidskraft uten kunnskap og erfaring er rimeligere enn den med. Her må kundeservice veies mot kostnad.

Bare om du selger nok, så kan profitten holde seg. Er du uheldig med sesong, så blir det ingen profitt, og du er sårbar for svingninger som feks vær.

Er du uheldig med de overstående sparetiltakene så må du ta av oppsparte penger. For eksempel:

Du ligger så dårlig plassert at kundene ikke finner deg.

Kundene får dårlig service av kunnskapsløs bemanning.

Du får økte utgifter på ansatte som blir fortere syke for de er overarbeidet.

Du har en dårlig sesong, eller det kommer på uventede hendelser som har innvirkning på omsetningen.

Til slutt har du ikke penger til husleie, ansatte eller varer. Mest sannsynlig skylder du leverandører penger og staten skatter og avgifter. Resultatet blir konkurs.

Om forbrukeren går i butikken, ser varene pent utstilt, prøver, får god hjelp av butikkmedarbeideren og handler der og da. Da overlever butikken. Om forbrukeren gjør det samme, men går hjem, søker etter den beste prisen og handler på nett. Da overlever ikke butikken.

Som vi ser peker mange på økt netthandel som grunn til butikkdøden. Tidligere, før netthandel og internet i det hele, så var din lokale butikk det beste alternativet. Med internet får man oversikt over større utvalg av varer og priser. Med nettbutikkene blir dette utvalget også like tilgjengelig som din lokale butikk. Med bedre og billigere logistikk blir netthandel bedre enn den fysiske butikken.

Samfunnet utvikler seg stadig og på veldig mange områder har ny teknologi gjort store omveltninger i tradisjonell drift. Feks. Musikk og media. Nå merker vi effekten av hva som har foregått i butikkbransjen lenge. Mange butikker vil gå over ende og mange butikkmedarbeidere vil miste jobbene sine. Dette er like leit som det alltid har vært.

Den industrielle revolusjon begynte i Europa på slutten av 1700 tallet og er den omfattende endringen som kom av arbeidseffektiviserende maskineri.  I tekstilindustrien kom spinnemaskinen «Spinning Jenny». Oppfinnelsen av dampmaskinen og elektrisitet ga stadig mer automatisert maskineri. 


En litt drøy sammenlikning? At verden snakker og handler lettere sammen på et individnivå rokker ved tradisjonell butikkdrift. Dette er kommet for å bli, og forretningsdrivende må forholde og omstille seg.

De som overlever er de som har et nisjeprodukt, som henvender seg til en helt spesifikk gruppe eller interesse. Her burde du ha både fysisk butikk og nettbutikk. Nettavisen skrev en artikkel om North Face i august 2019. – Deres 750 kvm nye butikk i New York har kursrom, foredragssenter og et museum som viser merkets utvikling. Målet er at butikken skal være en basecamp for de som vil oppleve det å være utendørs.

Om du har god kjennskap til ditt lokalmiljø, så kan du lage en god butikk rettet mot dem. I dette tilfellet trenger du ikke nettbutikk, for rekkevidden din er kalkulert liten.

De store aktørene vil vi ha en stund til. Den enes død er den andres brød, så når en går over ende vil den gjenværende leve litt ekstra på tomrommet de fyller. Hvor det vil ende er enda et åpent spørsmål, men netthandel og internet vil ikke forsvinne.

Men det er ikke bare netthandel som ødelegger for butikkene. Miljøforkjemperne gjør det også vanskelig med sine reduksjoner i parkeringsplasser og bomringer.

Butikk i bykjernen – Færre parkeringsplasser + bompenger + netthandel

Ferner Jacobsen er en butikk som har eksistert i Oslo siden 1916. De er engstelige for hvordan eksklusive forretninger overleve butikkdøden når kundene deres ikke lenger kan kjøre til butikken deres i Oslo sentrum. Les artikkelen i Aftenposten fra 27. mai 2019 her.

De sier: – Vår forretning ligger få meter fra gater som i fjor sommer ble stengt for gjennomkjøring. Det ble umulig å kjøre gjennom Oslo sentrum fra øst til vest innenfor Ring 1. Den dagen det skjedde, var det som å skru av en bryter. En strøm av kunder forsvant.

Omsetningen falt fra ca 110 mill til ca 97 mill på to år fra 2016 til 2018.

Og videre: - Mange kunder drar til andre steder med enklere tilgjengelighet. De sier det ikke nytter å kjøre bil i byen lenger og spør hvordan vi overlever. 750 parkeringsplasser er fjernet i Oslo de siste 2 årene.

- At Ferner Jacobsen har overlevd to verdenskriger og finanskrisen, men spørsmålet er om vi overlever Oslos miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg? Svaret er ment litt spøkefullt, da ...

Hmmmmm......

Er dette at butikker ikke lengre er lett tilgjengelig for bilkjørende kunder et rikmannsproblem i større byer? De fleste tar kollektivt til byen og har gjort det lenge. En by med mer gågater og færre biler er en triveligere by å ferdes og å bo i. Bdet er bedre luft og mindre støy.

Ferner Jacobsen konkluderer klokt med: Det handler om å omstille seg best mulig. Når inntektene går ned, må vi redusere utgiftene og gjøre endringer, slik at vi kan tjene penger på nye måter. – Når kundene synes det er vanskelig å komme til oss, må vi komme til dem. Så vi har blant annet innført en budtjeneste.

Dog er småsteder er mye mer utsatt. Et eksempel er Lillestrøm som er en liten by lik mange rundt omkring i Norge. Byen har blitt kjempefin de siste årene. Det bygges masse leilighetskomplekser rundt bykjernen som har et bilfritt og grønt sentrum.  Samtidig har parkeringsplassene har blitt færre og dyrere. I hovedsak er det eldre som flytter fra villaer i distriktet til leilighetene i sentrum. Lillestrøm omegn har store avstander og begrenset med kollektivtilbud, dvs det kan ikke sammenliknes med tilbudet i de store byene. Barnefamilier må ha bil for å få dagen til å gå opp med kjøring og henting til skole, fritidsaktiviteter og jobb.  

Så hvor handles det? De eldre bruker sentrum, mens barnefamiliene søker seg til sentere hvor det er nok av parkeringsplasser, og det er gratis. Så når Strømmen Storsenter ligger få kilometer fra  Lillestrøm sentrum blir ikke valget vanskelig. Ja til renere og hyggeligere småbyer, men skal et næringsliv blomstre, så kan man ikke stoppe strømmen av kunder. Hva med gratis parkeringshus i Lillestrøm sentrum med ladestasjon på hver parkeringsplass?

Oslos næring tåler mindre biler, mens småsteder må være mer på lag. 

Men hvorfor dør kjøpesentere? Det er gratis parkering, alt under ett tak. Ofte er det opplevelsesforum, kino og teater knyttet til senteret.

At det er for mange av dem, og at det er for like butikker i sentrene kan være en av grunnene. For små aktører kan det være vanskelig å følge kravene:

Du må følge senterets kampanjedager og ha gode tilbud utover hele sesongen, og ikke bare i da store salgsperiodene. 

Det er lange åpningstider som krever flere ansatte til ubekvemme tider (de ansatte koster mer på kvelden enn morgenen feks.)

Senteret tar en avtalt prosent av omsetningen som en del av husleia. Dette kan svi litt ekstra på dager som Black Friday for det er forventet at du skal ha veldig gode rabatter. Her tar butikken en skikkelig sur dag, mens senteret har en knalldag.

Kunden er vant til gode fordeler fra større kjeder og forventer det samme hos de små butikkene. Dette kan være 100 dagers bytte rett eller 30 dagers åpent kjøp.

I jaget etter kunder kan forbrukere ha blitt mett av ting. Det er alltid salg eller annet sted, og man får vite om det hele tiden. Reklame har blitt mer og mer personlig og trenger inn i alle kanaler, og de har vi mange av! Facebook, Instagram, alle aviser og podcaster vi hører på, i Messenger osv.

Forbrukermønsteret er i ferd med å snu. Heldigvis sier miljøet. Heldigvis sier vårt indre jeg. Og vi med butikk? Vi må finne ut av det :)




Klesbransjen er en av verdens største, men hvor mye vet vi egentlig om den?

Jeg, Mette Møller er klesdesigner og har drevet mitt eget merke i over 20 år. Min kollega Martine er markedsansvarlig i min bedrift.


Klespodden tar utgangspunkt i vår kunnskap og erfaring fra bransjen og dagens forbrukersamfunn. Vi vil snakke mye om oss og vår historie, hvordan er det å drive sitt eget merke. Men viktigst ønsker vi å øke bevisstheten rundt klær slik at både du og jeg som forbruker kan gjøre riktige valg for oss og verden.


Du kan høre vår nyeste episode her: Episode 7: Mettes historie del 2: Skolen og utdanning på ESMOD


Etter endt allmenutdannelse med 3 år på språklinja på Lillestrøm videregående gikk jeg videre på Søm og tekstilformgivning på Lørenskog vgs. Dette for å få litt mer orden og kunnskap inn i min selvlærte syverden. Vi var en fin liten gjeng som lærte grunnleggende mønsterkonstruksjon og sømteknikk.

Jeg hadde fremdeles ingen «plan» på hva som skulle skje videre og tok det litt som det kom. Og det kom. Våren 1990 tipset noen meg om at den franske motedesignskolen Esmod skulle åpne i Oslo samme høst. Hvorfor ikke, tenkte jeg og søkte. Søknadsprosessen var veldig enkel. Jeg skrev litt om meg selv og hva jeg hadde av utdannelse så langt, og kom inn. Siden skolen var nyoppstartet og privat, så tror jeg de tok inn nesten alle som søkte.

De andre alternativene jeg hadde på det tidspunktet var å gå videre til svennebrev i kjole og drakt, eller søke på Klær og Kostyme på Kunst og Håndverkskolen (idag Kunsthøyskolen). Begge deler virket fjerne for meg. Kunst og håndverkskolen lå for høyt. Det var for kunstnerisk, og jeg følte ingen identitet med å bli kjole og drakt syerske.

Valget om å søke på Esmod var ikke veloverveid. Det var et alternativ som falt ned i fanget mitt som jeg tok uten så mye kvaler eller valg. 



Vi var 30 elever som startet der (tror jeg) 15 stykker i hver klasse. Vi hadde 2 fag, modellering og design. I modellering lærte vi mønsterkonstruksjon og det sømtekniske. I design lærte vi hvordan man lager en kolleksjon fra ide til ferdige illustrasjoner, tekniske tegninger og presentasjon. Og her gjorde vi alt for hånd. Illustrator og Photoshop fantes vel knapt nok, og skulle vi ta fargekopi måtte vi på egne kopisentre og det var DYRT!!!

Mandager fikk vi utdelt oppgave. I modellering fikk vi tegning av et plagg som vi skulle konstruere fra grunnen av og levere ferdig sydd til mandagen etter. Vi begynte enkelt med et klassisk skjørt på høsten og endte opp med en dressjakke på våren. Vanskelighetsgraden økte for hver oppgave.

Samme mandag fikk vi også ukens designoppgave. Det kunne være å designe en barnekolleksjon med yttertøy til Cubus, eller en strikkekolleksjon for herre til Gucci. Vi skulle kunne produsere noe til alle som spurte. Første dagen samlet du ideer og inspirasjon, neste dag skisserte du kolleksjonen, de neste 3-5 dagene gikk med til illustrasjoner, tekniske tegninger og å sette sammen selve presentasjonen. Oppgavene ble levert påfølgende mandag. Her var det at du leverte og sluttproduktet som telte, ikke prosessen. 

Vi ble kastet ut i en hard fransk virkelighet og det var ingen kjære mor eller unnskyldning for ikke å levere. For egen del, så var dette riktig for meg. Jeg var en mer praktisk enn en kunstnerisk anlagt person. Jeg lærte meg å være effektiv og rasjonell og å stole på ideene mine. I det store og det hele klarte jeg meg bra.



Som alltid var det sparsomt med penger (selv om jeg var så heldig at mine foreldre betalt skolepengene for meg). På sommeren gikk jeg derfor sammen med to medelever, Hilde Fossen og Ragnhild Wiik, og leide stand i Spikersuppa i Oslo hvor vi solgte våre egendesignede klær. Vi kalte oss «Hysteria».

På starten av 2. klasse, høsten 1992 spurte en venninde av Ragnhild som gikk på Norges Markedsføringshøyskole (NMH, det som idag heter BI) om vi jentene kunne ha en visning  under deres «Uke». En slags åpningsuke for skolen. Så klart kunne vi det. Det gikk en høy gang i redesign. Vi hadde 2 deler av visningen, en 50 talls- og en vikinginspirert kolleksjon. Det var veldig gøy, ikke minst å tromme sammen krefter på hår, sminke og modeller. Vi tok det opp på film, og jeg håper å kunne legge inn den her så snart den har blitt digitalisert.

Senere dette året dro Ragnhilds venninde til Madrid og fortsatte studiene på NMH sin avdeling der. De skulle arrangere Norgesdag, så kanskje vi hadde lyst til å vise vikingkolleksjonen vår der? Så klart hadde vi det. Deler av turen ble sponset av Norsk Designråd. Vi hadde med egen frisør ned, mens modeller var elever ved skolen i Madrid. Vi hadde en visning på dagtid i «skolegården», og en på en nattklubb på kvelden. Det hele var så klart en stor opplevelse, men mer en læring i organisering. Sjelden har man som designer luksusen av å stå å se på at ditt show går av stabelen. Snarere har man hodet sitt 100 steder for å passe på at alle er der de skal, gjør det de skal gjøre og har på seg klærne riktig.

Selv om det var mye å gjøre på skolen, så er jeg glad for at jeg hadde muligheten til å være med på slike prosjekter. Til avslutningsshowet samme år fikk  «Hysteria» lov til å jobbe videre med vikingekolleksjonen, og det var gøy å se hvordan vi tre tok utgangspunkt i samme materialer og detaljer, og allikevel kom fram til 3 veldig ulike kolleksjoner. Når jeg ser tilbake på dette nå, så tenker jeg det var første gang min virkelige designpersonlighet kom til syne. 



Bildene over er fra den viking inspirerte delen av visningen vi hadde på MNH i Oslo. Alle antrekkene her hadde jeg laget bortsett fra de to jentene med "forklær". Det tror jeg var Ragnhild sine. De fleste materialene var i ull og det gikk i bilpledd og gardiner.


Bildene under er fra 50-talls delen av visningen. 50-60 talls undertøy var piffet opp med biter av regnjakker og duker. Den røde heldrakten var i teddypels og den vant Hilde "Moteukens designpris" for samme år. Herreantrekket og foldeskjørtet med rødrutet kant og overdele er mine antrekk. 



3. året valgte jeg strikk som min spesialitet. Mye fordi det ikke var så mange andre som gjorde det, men også fordi teknikken ga rom til så mye bevegelighet, det var effektivt å jobbe med og hadde uendelig av uttrykksmuligheter.

Avgangskolleksjonen, som er det viktigste arbeidet man gjør på Esmod, jobbet vi med i et halvt år. Selve kolleksjonen bestod av opptil 30 antrekk, men vi realiserte ca 6 til avslutningsvisningen. Min var en sober sak hvor jeg jobbet med to fargeskalaer. Jeg lagde mitt eget print som jeg broderte på et antrekk og trykket (med sjablomger) på andre. Videre jobbet jeg med kontrollerte opprakninger i bomullstrikk.

I tillegg skulle vi lage asseccoirer. Dette var ikke og har senere heller ikke vært en sterk side hos meg. Som alltid var det slunkent med penger, så jeg gikk ut på Hovedøya og plukket små skifer-stein som jeg integrerte i plaggene og lagde egne smykker av. Ofte fikk man ekstra poeng hos de franske lærerne når man tok en form eller materiale og brukte dem på helt uvante måter. Jeg tror plusset jeg fikk på ideen ble nøytralisert av den heller «unette» utføringen.

Alt i alt fikk jeg «særdeles» godt gjennomført på mitt diplom fra Esmod. Hurra!


Her er utdrag fra min avgangskolleksjon. Over er atmosfærebilde, den stemningen og detaljene jeg ønsket å ha i min kolleksjon. Jeg hadde to deler, en hard og tøff og en mykere og mer feminin. Fargevalget til den tøffe delen, Ripped/ stripped, ligger horisontalt ved knærne til modellen. For de som kjenner meg er det  ikke uvant å se det sorte, sjøgrønne og oransje. Vertikalt til høyre i bildet er fargene plassert vertikalt, også her velkjente sobre pasteller.

Under er printet jeg lagde til kolleksjonen i de to fargekombinasjonene.



På tegningene under er illustrasjoner av kolleksjonen med tekniske tegninger. Printet ble både trykket og brodert på plaggene. Strikken var i bomull, og opprivningene var både symmetriske og tilfeldige. For å få fram mykheten brukte jeg chiffon. Ellers var alt strikket, til og med en liten shorts og en jeans. Og som sagt, ansikter var jeg ikke god på ;)



Til hovedkolleksjonen lagde vi tilbehør. Min var i stein med remmer og dekor i skinn. jeg har aldri vært særlig for mye bling, men kan hende jeg trakk det litt langt i den andre retningen her ;)



Og slik så det hele ut i virkeligheten. Den lyse jakken er brodert og en stor takk til mamma for å hjelpe til med den kjempejobben! Det var veldig gøy å jobbe med helheten av en kolleksjon, og det er hele bilder satt sammen av mange elementer som har vært morsomt å jobbe med etterpå. En kolleksjon har så mange muligheter, hvor et praktplagg egentlig aldri får vært mer en bare seg selv. 







I etterkant ser jeg at Esmod ga meg viktige og nyttige praktiske verktøy for å klare meg videre i designverdenen. Spesielt oppbyggende var den ikke. De fortalte oss ofte hvor teite og "pottit" vi var her i Norge og vi skjønte ingenting av «Fashion». I tillegg la de på oss at vi måtte hele tiden være frampå nesten uansett hva det skulle være,- jobb, utseende, hvor vi gikk ut, hvilke muligheter vi skulle oppsøke.

Siden jeg gjorde oppgavene mine bra, og jeg hverken var fugl eller fisk utseendemessig, så gikk jeg klar av det meste, og var stort sett trygg i meg selv.

Hva jeg i etterkant skulle ønske jeg lærte mer om var viktighet av «prosessen». Hvorfor tar jeg de valgene jeg gjør, har jeg utforsket flere muligheter. Prøving og utforskning var det liten tid til.

Men i det store og det hele var og er jeg fornøyd med Esmod og er glad for at jeg gikk der. Tøffe tak er det hele veien, og om man ikke er klar til å krumme ryggen å gå på når det butter imot, så kan man like godt finne ut av det først som sist.


Episode 4: Mettes historie - starten

Klesbransjen er en av verdens største, men hvor mye vet vi egentlig om den?

Jeg, Mette Møller er klesdesigner og har drevet mitt eget merke i over 20 år. Min kollega Martine er markedsansvarlig i min bedrift.


Klespodden tar utgangspunkt i vår kunnskap og erfaring fra bransjen og dagens forbrukersamfunn. Vi vil snakke mye om oss og vår historie, hvordan er det å drive sitt eget merke. Men viktigst ønsker vi å øke bevisstheten rundt klær slik at både du og jeg som forbruker kan gjøre riktige valg for oss og verden.


Du kan høre tredje episode av klespodden her: Episode 4 - Mettes historie - Starten


Det å være klesdesigner kan kanskje virke glamorøst og forlokkende for mange. Det å drive sitt eget merke kan være en stor drøm for kreative sjeler i alle aldre. Allikevel er det ikke mange som tørr å gå i gang, og av de som gjør det er det ikke mange som holder det gående år etter år.

I 1995 tok jeg skrittet ut i arbeidslivet som klesdesigner med eget firma. Og her er jeg enda, 25 år etter.

Hvorfor det? Gjennom å fortelle min historie håper jeg både å kunne inspirere og å advare. Det er en historie om å balansere i tid gjennom en verden og et selv i bevegelse. Man gjør feilskjær og riktige skjær. Man går ikke til grunne, men velger hele tiden mellom å gå av i en trygg havn, eller å seile videre i det ukjente. 


Bildet over: Mette 15 år og os sjef for utebutikken.


Del 1 starter på 70 tallet med en liten og sta jente på Leirsund litt uten for Lillestrøm.

Underveis i barndommen lærer jeg å sy og hekle og strikke. Etter de grunnleggende prinsipper er på plass, så vil jeg styre og finne ut av ting selv uten innblanding. Jeg lagde først klær til dukkene mine deretter til meg selv og vennene mine.

Jeg var vel et barn lik mange andre, men jeg hadde en helt tydelig interesse for stoffer, garner og farger og det å sette dette sammen til klær. Time etter time gikk med til dette og jeg husker det var ulidelig å måtte være med på noe noen andre hadde bestemt jeg skulle. Ut på skitur, besøke venner, tegne en tegning sammen med andre.

Når jeg vokste litt til dro vi ofte på Fillelåven. Der kunne vi handle brukte klær til 5,- kiloen. Det var et glimrende utgangspunkt for å videreutvikle og eksperimentere. Det var ikke så farlig (eller dyrt) å feile, og jeg lærte mye av hvordan plagg egentlig hang sammen.

Fra jeg var 13 år, jobbet jeg i pappa sin butikk, Møller på Strømmen. Her hadde jeg ansvaret for ute-butikken på sommeren og gjorde alt fra å fylle på varer til kundebehandling og kasseoppgjør. Ved siden av hadde farfar sin «herreekvipering» og mamma lagde utstilling i vinduene. Jeg syntes vel ikke det var så voldsomt gøy, men jeg lærte nok veldig mye som det var godt å ha med seg videre.

Så at jeg blir klesdesigner med egen butikk er kanskje ikke så rart når man leser dette i etterkant. Det er bare det at det var veldig rart i forkant.

Et knippe ungdomsbilder hvor jeg poserer i egne kreasjoner. Må si det er både pinlig og morsomt å se nå. 







I podden forteller jeg om min venninne Brita. Vår store interesse var klær. De fant vi på loppemarkeder, Fillelåven og på 70% på H&M. Ofte syntes jeg det var vanskelig å ta i bruk klær jeg hadde sydd sånn med en gang. Da var det bedre å se dem på Brita først. Hun var også veldig flink med tilbehør, og brukte klærne annerledes enn jeg gjorde selv. Hennes stil lot seg riktig nok ikke overføre til meg, men å se klærne mine var fine på henne, det gjorde meg glad. 

Den dag i dag er vi gode venner og har utviklet oss stort begge to i hver vår klesretning. Her er vi en solfylt sommerdag.