Episode 30: Mettes historie del 5 - Grünerløkka

En helt ny tid hadde startet etter jeg flyttet atelieret til Oslo. Ikke bare fikk jeg et nytt miljø, men hverdagen min ble mer selvstendig og ansvarlig.

Jeg tjente lite penger, men det falt meg sjelden inn at jeg skulle finne en «pengejobb». Kundesøm, KK oppdrag, messer og festivaler og småkolleksjoner til Den Siste Planeten holdt meg flytende.

Men jeg var heldig å ha familie som støttet meg. Når jeg fikk bestilling på kolleksjonen min, så fikk jeg låne penger til produksjon (kjøpe inn garn feks) og de bidro også til et par investeringer i maskiner. 

Jeg kom over en omsetningsoversikt for 1996, samme året som jeg flyttet atelieret til Grünerløkka og meg selv til kollektiv. 196 tusen. Dette rakk til alt, både privat og jobb. Atelier, kollektiv, mat, telefon, materialer, strøm, reiser. På en måte er jeg stolt over å ha klart å tjene inn såpass, samtidig er det jo veldig lite å leve for ;)

Jeg hadde ikke mye, men jeg hadde det fint. Dagene var spennende.


Vi fortsetter historien der vi slapp, med messen på Moteuken i Oslo i februar 1997:

Det ble ikke så voldsomt med salg på den første messa, men jeg var i gang, og folk jeg ikke tenkte på fantes hadde lagt merke til gjengen med norske designere og meg iblandt dem. Vi satte en dagsorden, og vi ga journalister noe å skrive om. De små designerne mot den store og mektige motebransjen ble en David og Goliath vinkling som gjorde det lett å skrive om oss.

Grünerløkka blomstret. Det poppet opp cafeer, butikker og nye utesteder som bare det. Det var ofte folk som meg, unge og fulle av pågangsmot. Det skjedde ting på Grünerløkka. Det var riktig sted å være, og jeg hadde ramlet rett oppi det. At jeg ikke hadde hår tror jeg hjalp på det også.

Strategien i dette tenkte jeg ikke på i det hele tatt i. Jeg tenkte bare på å lage kolleksjoner og selge klær. Etter messa fikk jeg ordre som skulle strikkes og syes. Jeg forberedte meg også på sommerens festivaler og håndverksmesser, og lagde ny sommerkolleksjon som skulle vises for butikker i august (den vises for butikker ½ år før den komme ut i butikkene). 

Bildet under er fra en moteserie med norske designere i Det Nye. Dette var den første moteserien mine klær ble brukt i. Det er et stort skritt fra å være en desigerspire som blir skrevet om til å få klærne sine brukt i moteserier. Det er en anerkjennelse av designet. Min kjole er til venstre i bildet og er fra vinter 1997 kolleksjonen.



Denne våren besøkte jeg stoffmessen i Oslo for første gang. Det var stoffagenter som viste kolleksjoner fra fabrikker i Europa. Alt var stort og fremmed, men det var agenter som tok godt imot meg. Det var flaut å ikke kunne noe, men jeg hang på mine desigerkollegaer og lærte masse og la inn mine første bestillinger. Jersey fra Italia. På denne tiden var det enda konfeksjonsindustri i Norge, men den var på full fart nedover.

Jeg fikk mine stoffer og lagde opp en liten kolleksjon. Gjennomsiktig jersey med oransje og røde blomster på. Matchende color block strikkejakker med vatterte oransje plysjkanter på. Vel ferdig tok jeg tok jeg med en venninde til en park nær atelieret, Birkelunden, hvor vi tok bilder av kolleksjonen.



Igjen fikk New Designers Forum mulighet til å stille ut på Moteuka i Oslo. Ikke så mange som første gang, men allikevel en liten gjeng som fikk god omtale i Aftenposten. Jeg husker journalisten tittet gjennom bildene mine, og plukket ut et. Har du tatt dette selv? Det var jo faktisk ikke så verst... Så ble det bildet som ble brukt i artikkelen. Brettet «stort» (32 cm) ut i Aftenposten. Dette var august 1997. 



En stylist i KK så innlegget og likte antrekket, og brukte det i en moteserie. To fine helsider fikk klærne mine. (bildene ser du under). Interessen rundt norsk design tiltok, og blader begynte å lage flere reportasjer hvor de plukket ut et knippe norske designere de ville fremheve. Jeg var veldig stolt da jeg ble spurt om å være med i Norske Tique (et veldig bra motemagasin som en krysning av Elle og D2). Utklippet ser du over til høyre.



En liten uke etter messa tok jeg presentasjonen min under armen og tuslet meget nervøs ned til en av Grünerløkkas beste butikker, Rebella.

Jeg presenterte min sak, og eieren bladde gjennom mappen min. Jeg husker det som den første kommentaren hennes, hun pekte på et bilde av en lang strikkejakke modellen hadde på når hun gikk over parkens høye gress barbent: - Den jakken er jo for lang.... (Det er jo liksom ingen kommentar. Folk har forskjellige høyder, for den ene er den kort og for den andre er den lang, da legger man jo opp.)

Og senere... hvordan tenkte du jeg skulle bestille uten å se klærne? Du kan jo ikke komme uten klærne, ingen bestiller uten å se dem, hva var det jeg innbilte meg?

Jeg forklarte jeg tenkte bare høre om hun var interessert, og deretter komme med klærne. Ja, nei, hun visste ikke helt, og det var vanskelig å vite når jeg kunne komme tilbake osv....

Knust og ydmyket. I ettertid kan jeg smile av det, og le litt av hvor veldig sår jeg var og hvor skummelt dette var for meg. Dessverre var det slik jeg ofte opplevde det å selge inn klærne mine. Man står med hatten i hånden i noen andres kongerike og bukker og skraper med gullet sitt.

Jeg gikk ikke tilbake, men fikk napp hos nabobutikken, Boa. De la inn en liten ordre, og et langt kundeforhold oppstod.

Det er banalt hvor enkelt og tilfeldig dette var. Jeg solgte bare noen få strikketing av kolleksjonen, og all innsatsen rundt den ga ikke noe tilbake på den måten. Men interessen rundt den lille sirkelen jeg hadde ramlet opp i og menneskene rundt og i den var uvurderlig. Verdien av et stort bilde og god omtale i Aftenposten sammen med en dobbelt side i KK var stor! 

Artikkelen under er fra Dagbladet i 1997. De hadde en artikkelserie som het Trynefaktoren hvor de presenterte folk de mente var "Up and coming". Klart det var stas å komme i Dagbladet helt uten å gjøre noe for det. De bare ringte. Men, jeg må si jeg kjenner meg ikke igjen i teksten i det hele tatt! Maken til oppblåst blære!!!



Høsten 1997 måtte jeg finne ut av dette med produksjon. 

Gjennom mine venner i New Designers Forum fikk jeg agenten for Schoeller,- en tysk garnfabrikant. Han tipset meg om en liten strikkefabrikk på Skedsmokorset. De hadde drevet ganske stort en gang i tiden, men nå var det bare eieren igjen som puslet på med et par strikkemaskiner. Så da bestilte jeg det garnet som agenten anbefalte – en litt grov ullkvalitet, og strikket det han på Skedsmokorset anbefalte,- en tett ribb. Jeg ville jo ikke være til bry og kreve noe annet.... Dermed var mitt uttrykk satt. Garnet og strikkemetoden i kombinasjon ble sterk Det klødde, men var uslitelig. Starten på mitt gode rykte.

(På et senere tidspunkt, ble fabrikken på Skedsmokorset lagt ned og han tilbød meg å kjøpe det hele for 1 million. Jeg takket pent nei, og fant en annen strikker på i Granvin/Bergen.)

Kolleksjonen for vinter -98 ble presentert i februar 1998. Jeg deltok på moteuka i februar 1998 med New Designers Forum igjen. Denne gangen følte jeg at det tok av. Jeg var ikke helt forberedt, men var jo veldig begeistret.

De kundene jeg allerede hadde som Boa, Røffe Rudolf og Den Siste Planeten la inn store bestillinger i tillegg fikk jeg en del nye jeg fikk via en agent jeg hadde fått. Gunns agenturer. Hun hadde blitt tipset av Røffe Rudolf. Hun likte hva jeg gjorde og tok med kolleksjonen min på sin salgsrunde/ showrom. 

Under er bilder fra kolleksjonen. Bildene er det Mari (som jeg bodde i kollektiv med en periode) som tar. 


Alt i alt fikk jeg ordre på 300 tusen på bare vinterkolleksjonen! Store tall for meg som kort tid før hadde en totalomsetning på bare 196 tusen. En journalist som ringte rundt og tok «tempen» på omsetningen innenfor bransjen i forbindelse med Moteuka ringte og lurte på hvordan det hadde gått. Strålende fornøyd ploppet jeg ut med tallet etter å ha forklart hvor bra salget hadde gått. Hahaha, hun var nok ikke så veldig imponert. 3 millioner hadde kanskje fått fart på pennen hennes.

Men jeg var fornøyd, og jeg hadde jo en strikker, dette skulle gå bra! Jeg lånte penger av pappa igjen, bestilte garn og strikk og brettet opp ermene. Jeg hadde hele våren og sommeren på meg til å lage opp i mot 600 plagg! Heldigvis hadde jeg en jente på utplassering i den perioden som var et like driftig rivjern som meg selv. Hun var fra Sveits og het Sonja. Selvfølgelig ble vi ferdig i tide. Meg jøjje meg som vi holdt på. Om jeg fikk jobbe uforstyrret en hel dag (12 timer) så klarte jeg å lage ferdig 12 gensere som var ferdig klippet.



Her er 4 moteserier kolleksjonen fra vinter 1998 var med i. Øverst til venstre er fra Henne. Øverst til høyre er fra en serie om norske designere som ble trykket i Elle. Jeg husker jeg var veldig stolt av det, men da jeg åpnet magasinet og fant jeg bilde av kjolen min ble jeg så skuffet at jeg begynte å gråte. Kjolens detaljer ble helt borte i det sort/hvite bildet, og kjolen måtte være for stor til modellen or det var ingen former å spore. Jeg var sikker på at de hadde gjort det med vilje. De tok meg med bare fordi de "måtte", for jeg var norsk designer. Så likte de egentlig ikke klærne, derfor tok de bilde slik at plagget bare forsvant. Så klart var det slik, fnis.... 

Bildene under er fra Det Nye og fra en Trondheimsavis. Tydeligvis likte de klærne mine veldig godt, for her kommer alle detaljer og form godt fram ;)



Men nå var jeg kommet inn i rutinen. Sommeren 1998 deltok jeg på Moteuka i Oslo med min helt egne (betalte) stand. Kolleksjonen var jersey i grått mot sølv i skimrende jersey kombinert med lett ribbestrikket ull fra Janus. Sydd sammen med flatlock (en flat overlock) fikk det hele et veldig sporty preg.

Denne kolleksjonen solgte jeg bare til Den siste Planeten, den ble altfor ung for mine andre kunder. Men som så ofte, så er lite salgbare klær fotovennlige, og det ble noen bra helsider av denne kolleksjonen også.

Under er bilder av hele kolleksjonen. Foto: Steffen Nedregotten




Ballen og mulighetene rullet på. Under er kolleksjonen brukt i forskjellige moteserier. Å låne ut klær til foto var blitt en del av hverdagen. 


Her er noen av de moteseriene kolleksjonen for sommer 1999 var med i. Bildet øverst til høyre er fra Elle. I forbindelse med deres 2 års jubileum, så delte de ut et antrekk fra 5 utvalgte norske designere. Denne gangen kom jeg bedre ut av det ;) Ikke bare hadde jeg det første bildet og en hel side, men hele antrekket syntes godt og de hadde ikke stylet bort signaturen min.

Bildene øverst til venstre og under er fra Det Nye.



Med vinter -99 kolleksjonen reiste jeg med til moteuka i København. Muligheten kom gjennom Gunns Agenturer som hadde kontakter der nede. Denne kolleksjonen var litt vanskelig å få til. Jeg ble mer klar over gapet mellom kundene mine. Det var den unge hippe på den ene siden og den voksne på den andre. Den tykke ullstrikken og enkle formene appellerte til et bredere publikum, men det var vanskelig å «oversette» dette til en sommersesong. Denne vinteren følte jeg litt ekstra på dette.

Hva som kom ut i andre enden var en ren, lys og klar kolleksjon. I ettertid ser jeg den i stor grad definerte hvem jeg var. Jeg hadde tatt steget godt ut av designklyngen og stod støtt på egne ben. Jeg hadde opparbeidet meg en krets av kunder og hadde pressens oppmerksomhet.

Under er bilder av kolleksjonen. Det er igjen Mari som tar bilder for meg. Vi er i Birkelunden i begynnelsen av januar og det er 15 minusgrader.



Jeg solgte til et par butikker i Danmark, ble plukket ut til å være med i Copenhagen Vision sin trendvisning og kom i Vogue sitt Sports Illustrated på grunn av det. Vel hjemme i Norge presenterte Gunns agenturer kolleksjonen min for sine kunder via sitt eget showrom. Salget gikk bra og jeg fikk flere norske butikker på listen min.



Gunn pleide også å holde frokost for deler av pressen og moteviktigheter. Hun var også agent for svenske Nygårdsanna, så de inviterte var først og fremst interessert i henne. Men, som den gode selgeren hun var så snek hun inn meg også. Sitt nye funn ;) En fin mulighet for meg å utvide mitt nettverk, så hvor flaut var vel ikke det når jeg hadde et helt lite filmteam i hælene?

Hæ?

På denne tiden lagde NRK en serie de kalte U (for ungdom) de portretterte forskjellige unge mennesker de syntes var interessante eller hadde noe og si. Ei som jobbet med dette bodde på Løkka og passerte atelieret mitt ofte, og så jeg holdt på det nærmest døgnet rundt. Ville jeg bli med i U-trippel? Ja, hvorfor ikke? Og en minidokumentar var på gang. For dramaturgiens skyld, så prøvde de på forskjellige måter å lage et slags klimaks. Men det fantes ikke i min historie. De prøvde å lage mitt møte med viktige motemennesker til et sånt klimaks, men jeg holdt på å dø på meg av ren forlegenhet.

Men heldigvis gikk salget fint. Jeg hadde fått to nye rasere på utplassering på atelieret samt en helt egen ansatt. Dette var den siste kolleksjonen vi sydde helt selv.

Etter U-trippel fant  ut at kolleksjonen skulle brukes i programmet Puls sin vignett. Klærne/ merket godt eksponert. Ballen rullet videre...



Opp til nå, så hadde jeg latt meg drive med strømmen. Gode hjelpere og fine muligheter hadde blitt sendt i min retning og jeg hadde tatt i mot og bygget etter beste evne. Etter vinterkolleksjonen for høsten 1999 følte jeg for å stoppe opp og finne ut av hvor jeg var. 

Signaturen min var på en måte satt, og jeg trivdes med den, men kundegruppen sprikte. De fleste av butikkene som forhandlet klærne mine var mest begeistret for vinterkolleksjonene mine. Gikk jeg den yngre og mer sporty veien ville jeg miste flere av dem, og ville måtte søke opp de yngre på egen hånd. 

Sånn helt uten at jeg visste det, så hadde Fredrik Lund i Kåre Lund agenturer (de førte bla. Fornarina og Miss Sixty da. Idag fører de merker som Replay) tilbudt seg å hjelpe meg med å selge klærne mine. Han var kjæreste med ei som jobbet på Den siste Planeten, og var kjent med klærne mine derifra. - Du må bare si ifra om jeg skal hjelpe deg med distribusjon, Mette, sa han. For det første visste jeg ikke hva han mente med "distribusjon". For de andre var han så kjekk at jeg hadde problemer med å være rundt ham, så å spørre hva han mente med det var jo helt uaktuelt ;) 

Etter dette innsalget avsluttet jeg samarbeidet med Gunn, og jeg tok skrittet ut i enda et ukjent farvann.