Mette Møller hjemmeside

Høsten fra Bilbao

Sommeren er på hell og ny høstkolleksjon er rett rundt hjørnet. Noe er kommet i butikken i Posthallen allerede og så fort vi har bilder, så legges nyhetene ut i nettbutikken. Det vil dryppe på jevnt utover i august og september og det er virkelig MYE å glede seg til J

Det er en del jeg har hatt på hjertet i denne kolleksjonen. Jeg er tro til meg selv og mine klassikere, men håper jeg kan overraske også. I dette første kapittelet så starter jeg med begynnelsen:


Hvor kommer ideene fra?

Dette er et spørsmål jeg ofte får og er alltid like vanskelig å svare på. For de kommer bare, og de beste kommer uten at du anstrenger deg særlig for å finne dem. Og det er nettopp det å ikke anstrenge seg som er det vanskeligste. Her er historien om høstens inspirasjon.

I slutten av juni 2017 reiste jeg til Bilbao med mamma en liten weekend. Hun ville gjerne besøke Guggenheim museet som ligger der, og jeg var utvalgt følgesvenn. Selv om reisefoten var overmettet og inspirasjonsboksen proppfull av uprosseserte inntrykk fra vårens 2 måneders opphold i New York, så ble det meget overraskende denne turen som satte sitt store preg på årets høstkolleksjon. 

Turen begynte som turer flest, fly, hotell, mat, titte på folk, titte på gamle hus og spise lokal tapas, her kalt pintxos. Alt dette ble gjort unna som en oppladning til selve godbiten, Guggenheim Museet.






Selve museet er en stor, buktende og titankledd sak som åpnet i 1997 og er laget av arkitekten Frank O. Gehry. Det ligger rett ved elven Nervion og det er en opplevelse bare å gå rundt det og se det fra alle kanter. 

På hvert vårt vis var vi interesserte i museets innhold, mamma og jeg. Mamma som billedkunstner og jeg som designer. Fysisk er vi på samme sted, men i hodet er vi i helt forskjellige dimensjoner. Vel inne glemte vi litt hverandre og koklet rundt i våre egne tanker. 



Det første og største verket du kommer til er Richard Serras «Matter of Time». Det er store vegger av stål som er bøyd i forskjellige former og heller både innover og utover. Veggene står oppreist uten hjelp eller støtte av noe annet enn sitt eget balansepunkt. De er satt slik at publikum kan gå imellom lagene, en opplevelse i seg selv:

“The last two pieces of this sculpture are created from sections of toruses (smultringform) and spheres (perfectly round object) that produce different effects on the movement and perception of the viewer. These are unexpectedly transformed as the visitor walks through and around them, creating an unforgettable, dizzying feeling of space in motion. 

Å gå runt og rundt i en spiral av gedigne stålvegger som synes å skulle tippe over, det ble man helt riktig litt svimmel av. For egen del følte jeg meg fanget av de massive veggene som som lagde trangere og trangere ganger å gå i, og man føler seg veldig liten. Opplevelsen var helt i tråd med kunstnerens intensjoner:

“Serra often constructs site-specific installations, frequently on a scale that dwarfs the observer. His site-specific works challenge viewers’ perception of their bodies in relation to interior spaces and landscapes, and his work often encourages movement in and around his sculptures.”

Å gjøre publikum små... Å utfordre publikums oppfattelse av deres kropper i forhold til de lukkede rommene kunstverket skaper og det åpne landskapet rundt. 

Samtidig hadde de store veggene interessante overflater og farger. Overflater preget av ytre på virkning over tid:

“The weathering steel he uses takes about 8–10 years to develop its characteristic dark, even patina of rust. The color shifts gradually from grey to orange,until it sets in dark brown color when the oxidation process finishes. When fully oxidized the color will remain relatively stable over the piece's life.”



Og det er her den nye kolleksjonens frø blir sådd.

Mest åpenbart var at stålets farger inneholdt mine egne yndlingsfarger. Stålgrå/blå mot oransje til mørk og dyp brun. Det var interessant at ikke alle fargene ikke var der på en gang, men de trengte tid for å bli til. Og de trengte hverandre for å bli den de var. Brun kunne ikke bli brun uten at rust var der først feks. Alle til sin tid.

Etter det kom verkenes hovedtittel «The Matter of Time» som peker på to ting.  Først «Betydningen og viktigheten av tid» som en nødvendig modningsprosess. Som utøvende designer på mitt 21 år, så har jeg ofte følt at min tid er over. Ikke på bakgrunn av hva jeg leverer sesong for sesong, men bare for at jeg har vært her for lenge. Allikevel føler jeg all den tiden som har gått har gitt meg verdifull kunnskap og erfaring, slik at jeg blir bedre år for år.

Den andre tingen tittelen peker på, «Tidens Materie», er den forbedring gjort i stålet slik at det skal tåle ytre påvirkning bedre (weathering steel). Bare tiden kan avdekke om denne soliditeten finnes.

Så dette verket forteller at tid er bra. Tid gir mer dybde og større utholdenhet. Ikke unike tanker dette, men det stimler på med litt av hvert mens jeg føler på svimmel og trangheten og knipser bilder av svinger og buer og overflater.


Her er et nærbilde av den ene veggen:


Så mens jeg går der og tenker på tid, alder at man er stor og liten og sånt og tenker dette er fine farger og fint mønster, så knipser mamma dette bildet av meg:



Jeg måtte le litt. Den sorte dama med streng knute i nakken som tenker store og små tanker mens hun tar bilde av noe som der inne ser grått og blått ut. Der står hun i et hav av farge og er en form i formen. Så her har dere bilde av hvor ideen kom ifra.

Disse er to av tre bilder som la grunnlaget for printet i årets høstkolleksjon.


Etter at vi hadde vandret rundt i museet en god stund, så gikk vi ut og for første gang så jeg en tåkeskulptur. Over et basseng som lå langs deler av museumsveggen så det ut som en sky hadde falt ned. Eller var det tåke som steg opp? Titanplatene som dekket museets vegger speilet tåken og plutselig var alt bare lyse grå mer og mindre diffuse linjer akkurat som verden var i oppløsning. Og så ble tåken borte like overraskende som den hadde kommet. Dette var japanske Fujiko Nakayas kjente tåkeskulptur Fog Sculpture #08025 (F.O.G). (F.O.G her som referanse til arkitekten Frank O Ghery. Litt kult da)



Med denne siste opplevelsen falt rammene til kolleksjonen på plass.

Tåken pakker alt stille inn, tåken både dekker og avdekker. Det er som tåken fjerner tiden når den dekker museets konturer. Samtidig er tiden så tilstede siden tåken forsvinner like fort som den kom. Evighet og øyeblikk.

Inni tåken er museet med de store, majestetiske og selvbærende veggene hvor tiden er med deg. Og inni dette, arbeideren, som en liten maur med dårlig tid.  

 

Disse tre bildene er byggesteinene for kolleksjonen. Jeg har kalt de tre bildene Misty – tåken, Erosion – forvitring og The Worker – arbeideren. 

I neste blogg forteller jeg om stegene videre fra bilde til print til skisser og materialer.

Alle bilder er tatt av Eli og Mette Møller.




 

Sommeren i bevegelse


Det er ikke alltid lett å formidle klær med ord og bilder. Like viktig som stoff, snitt og farge er hvordan plagget sitter på og beveger seg med eller mot deg. I sommerkolleksjonen bruker vi mye av en litt tung jersey i viskose. Ikke bare er det utrolig deilig å ha på, men den har en veldig feminin og sensuell bevegelse.

For å kunne vise dere våre sommerklassikere bedre, så har vi laget en liten film. En film som enkelt viser essensen av hva plaggene og kjernen i designet egentlig er. 

Snurr film!


Film: Yrjan/ Friksjon Film

Modell: Maria








CLASSIC JERSEY SUMMER DRESS - sommerflyt

Dette er en av mine egne sommerfavoritter. Den er vid, men har fasong. Den dekker en god del av kroppen, men er allikevel luftig. Overdelen faller ut over ermene og dekker den mest kritiske delen av overermene. Lengden til rundt kneet dekker nok, men ikke for mye. Det er god vidde i midjen. Vil jeg vise mer midje, så knyter jeg bare beltet tettere, men noen ganger lar jeg dem bare henge løst.

Den kvinnelige X-fasongen er tegnet av den horisontale båthalsen, de vertikale smålinjene i rynkene i midjen og vidden i det utskrådde skjørtet.

Denne kjolen passer for hele fruktkurven! De aller fleste komplekser er tatt hensyn til. 




CLASSIC JERSEY WRAP TOP – søt og effektiv

Toppen er enkel, feminin og allsidig. Lett å bruke til skjørt og bukser. Hverdagslig med en singlet under, lett utfordrende om man lar utringningen være naken. V-halsen trekker linjene sammen mot midten. Beltet og vippen i nederkanten gjør den leken i uttrykket. Og du kan bruke den fra tidlig vår til langt ut på høsten.

I filmen er den brukt sammen med Fluid Trousers. Selv føler jeg meg feminin, fin i dette antrekket. Med nyvaskede og freshe joggesko til så blir jeg litt ekstra energisk og effektiv.

Dette settet er fint for de som liker å vise konturer av kroppen sin. Og nå må ikke du lese  «ergo må du være tynn». Mange har fine former og linjer i kroppene sine uavhengig av dimensjoner. Det som som oftest ødelegger er ikke mengde fett, men faktisk dårlig undertøy! Finn noe som ikke strammer og lager unødige bulker og streker. 











CLASSIC JERSEY WRAP DRESS – myk og stram

Enkel, feminin, myk men samtidig stram i uttrykket. Den perfekte jobbkjolen. Utformingen er den samme som på Classic jersey wrap top. Linjen øyet følger løper fra høyre side av halsen, nedover bysten og venstre ben. Knyt gjerne beltet slik at det henger i flukt med denne linjen. Da blir uttrykket mer samlet og understreker asymmetrien i en ellers stram kjole. Er utringningen for dyp? Bruk en underkjole eller singlet under som dekker mer av brystpartiet.








CLASSIC JERSEY SKIRT OG CLASSIC JERSEY TOP – gress mellom tærne

Her er det bare å slappe av med hele seg! Toppen er vid og deilig. Skjørtet sitter i livet med en bred og myk linning og svinger ut i skjørtet. For å balansere vidden i overdelen er det fint at underdelen er smalere i midjen og over hoftene slik at volumene ikke konkurrerer med hverandre. I filmen er en del av toppen stukket ned i linningen foran på skjørtet. Med dette enkle grepet løftes antrekket.






CLASSIC JERSEY SQUARE DRESS – om det er bare ett plagg du trenger

Hvordan enkel kan en kjole få blitt? Dette er en firkant som tipper litt utover på skuldrene. Den stopper akkurat før den blir T-skjorta til kjæresten din, men hvor du tenker med godhet på at den er litt det og. En sånn firkant det er godt å bare tre over hodet å være inni.

Så kommer beltet, og på en-to-tre og et par sko, så er det den perfekte lille cocktailkjolen. Materialet legger seg i perfekte myke folder i ryggen og svinger mykt etter dine bevegelser.

Siden kjolen er rett, og belte er meget selvregulerende, så krever ikke kjolen at du har noen spesiell fasong. Du lager den til din egen. 







CLASSIC LONG JERSEY DRESS – den lange sommernatt

En tett, beskrivende men ikke utleverende overdel bærer det lange, lange myke skjørtet. Det flyter rundt kroppen din når du går. Det ser like elegant og forførende ut som det føles å ha på. Bruk den nesten heller med flate ballerinas enn høye heler. Bare husk å bære kjolen så høyreist som den ønsker.

Kjolen passer de fleste som liker å ha noe tett til overkroppen. Det er god plass til både mage og rumpe, og ingen ser hverken dumme knær eller bleke legger. 

Manhattan Prints


Våren 2017 dro Olav og jeg til New York og var der i 2 måneder. April og mai. Det føltes fullstendig utenfor all folkeskikk, men med en jobb som kan flyttes på med litt planlegging og en barnefri hverdag, så er det jo bare å gjøre det? (Olav er forresten kjæresten min. Han har laget hele nettbutikken vår og er medeier i firmaet).

På tampen av turen oppsummerte jeg det hele i bloggen New York, New York . Proppende full av ny motivasjon og inspirasjon tok jeg fatt på hverdagen igjen. Glad for å ha vært borte og veldig glad for å være hjemme igjen.

Det tok litt tid å finne ut hva jeg ville med all inspirasjonen. Å følge overtenningen sin fører som regel alltid opp i usammenhengende rot og tull. Så jeg var tålmodig, lot hele turen få synke inn og bleke litt før jeg tok fatt. Jeg ble litt overrasket over hva som kom ut i andre enden.

De to bildene jeg valgte samler tankene mine rundt min egen situasjon som designer, og det store bildet av hvor min bransje er på vei. 





MANHATTAN WALL


Bildet Manhattan Wall tok jeg på vestsiden på Manhattan ca ved 33th street/2 ave. Det er absolutt ingenting spennende ved det stedet. Det er sykehus, skole, inngang til en tunell. Mye trafikk og mye asfalt.

Det hadde vært en lang dag hvor East Village var grundig utforsket og det var på tide å vende hjem. Jeg sjekket Google, 12. til 57. gate, det var jo ikke så langt, bare 53 minutter. En time til eller fra, hva gjør vel det etter gode 7 timer ute på tur? Så kan jeg gå innom Trader Joes på veien (NYC svar på Rema) som er på 33. gate. Så kan Olav komme meg i møte så vi kan bære papirhandelposene sammen hjem og snakke om alt jeg hadde sett, og alt han hadde programmert.

Opp mot 30. gate, da blodsukkeret var helt i bånn og føttene brant i joggeskoa, så kom denne veggen.

Det var tidlig i april og trærne stod enda nakne med bare ørsmå lyse knopper ytterst på kvistene. Lyset  var skarpt, klart og kaldt. Jeg ble fascinert av grenenes karakter som var så likt sporene vannet hadde laget da det kom gjennom sprekken i veggen. Videre hvor like dimensjoner det var på gjerdet og de tykkere grenene på treet, men den ene krøllete, den andre rett. Begge harde kontraster mot de sarte fargene i muren bak. Jo lenger man ser, desto flere like ulikheter finner man. Det var et sånt fint nullpunkt for naturen og kulturen, blottlagte og sårbare begge deler.

Bildet til venstre er originalbildet og til høyre er rapporten som ble trykket på materialet jeg skulle bruke.

Ikke så lenge etter jeg hadde passert denne lange veggen, så møtte jeg Olav. Han fikk litt kjeft for et eller annet som ikke hadde med annet å gjøre enn at jeg var helt på dunken. Så dyttet han i meg en sjokoladebit på Trader Joes. Den fikk piffen opp igjen, og holdt meg gående helt hjem. I veska lå et blomstrete skjørt fra en vintagebutikk, og på telefonen lå et bilde med nakne grener og en hel haug med symbolikk jeg ikke hadde begynt å tenke på engang.





På bildet over ser du hvordan jeg har jobbet med å plassere bildet på klærne jeg ønsket å lage. Det vil jo ikke bli helt som i virkeligheten, men man får et godt inntrykk. Jeg ønsket bildet skulle være stort slik at klærne skulle snakke like "høyt" som veggen og all dens innhold snakket til meg.





MANHATTAN GREEN

 

Dette bildet er tatt rett før vi dro hjem igjen i slutten av mai. Bildet i seg selv er ikke så fantastisk, men det sier allikevel mye.

Bakgrunnen er en vegg malt sort med hvit skrift som reklamerer for ledige butikklokaler på øst- og vestsiden. Symptomatisk for handelstilstanden i metropolen. Stedvis var det flere ledige lokaler enn utleide. Handel er i stor grad flyttet fra dyre lokaler med «prime locations» til rimelige og døgnåpne internett. Det  er langt mellom de inspirerende småbutikkene. Større kjeder som American Apparel og nå nylig Toys’r Us kaster inn håndkleet for butikkdrift. H&M og Zara dominerer bybildet. Veggen er sort og hard mens budskapet er krakkelert og halvhjertet. Endringen er stor og uunngåelig.

Men så er det treet i forgrunnen. Ikke noe er så grønt og intenst som de første bladene som springer ut om våren. Det er liv og det er håp og naivitet og optimisme. På samme måte kan det se ut som markedet har sprunget ut en ny vei, når gamle forretningmodeller har blitt for tungrodde og kostbare.

For egen del, var det også på denne måten. Jeg var Manhattan Wall da jeg dro. Litt sår og med begynnende sprekker i motivasjon og utholdenhet. Butikken på Grünerløkka skulle stenges når vi kom hjem, og jeg syntes det var trist. Men så begynte jeg å gå og se og tenke.

Til slutt hadde jeg gått meg av motløshet, og gått på meg energi og inspirasjon. Jeg så så mange muligheter og potensiale i mitt eget design og lille bedrift. Ikke minst så jeg at vi var i god takt med tiden. Vi henter kundene våre på nettet, og ikke i den sviktende folkestrømmen i gata. Vi utarmes ikke av altfor dyre og få kvadratmetere i "prime locations", men blomstrer i vårt bortgjemte, store lokale i Posthallen. Ikke minst er jeg søren så heldig som får lage mine helt egne kolleksjoner sesong etter sesong. Det er jo en drøm! 

Så Manhattan Wall? Krakkelerer det for at noe er ødelagt, eller er det noe nytt og friskt som brøyter seg vei? Og Manhattan Green? Skal man synke men gamle former, eller følge de nye vendingene?





På bildet over er arbeidstegningene for Manhattan Green. Også her er bildet blåst opp, og det er gøy å se karakterforskjellen mellom de to bildene. Hvor jeg trodde Manhattan Wall skulle være sart i utrykket på grunn av fargene, så er det gjerdet som har blitt det sterkeste elementet. Den intense grønne har blitt snillere pga den organiske formen.






På bildet over: Print slim jersey dress - Manhattan Green - 1800,-


Å plassere mønsteret på klærne ble en utfordring da de jo helst skal se like ut i alle størrelser. Det var mange klippeplaner som gikk mellom meg og fabrikken i produksjonsperioden. Jeg måtte designe plaggene slik at delinger og snitt gikk opp med mønstrene til begge bildene. 

Stoffer blir levert på store ruller for at det skal ligge rett og ikke få bretter eller skjevheter. Men på ruller ligger det også i strekk. Før stoffene klippes til så rulles de ut og det blir legges flatt på store klippebord i 12-24 timer. Da har det gått seg til og "krymp" er som oftest 2-3%. 

Men dette materialet krympet hele 10% og hele klippeplanen forskjøv seg. I mellomtiden hadde fabrikken laget prøver og sendt til meg slik at jeg kunne ta bilder.

Så derfor ser kjolene på noen av modellbildene ikke helt ut som produktbildet sitt. 





Antrekket til venstre: Print jersey skirt - Manhattan Green - 1200,- med Classic jersey singlet - green - 490,-

Antrekket til høyre: Print jersey singlet - Manhattan Wall - 590,- med Classic jersey skirt - Majolica Blue - 990,-


Fargevalget i den klassiske jerseyserien bygger opp under temaet i de to bildene. Det lyse lyset som er etterlengtet etter en mørk vinter er kaldt og skarpt. Her har jeg valgt tre nyanser av blått, fra den mørke majolica blue til den lyse isblå. Den beige er den delikate og såre nakenheten. Alle fine til Manhattan Wall. Manhattan Green er grønn og sort. Tydelige og sterke farger.







På bildet over: Print jersey singlet - Manhattan Wall - 590,- og Organic 70's jeans - blå denim - 1450,-





Antrekket over til venstre: Print jersey sport dress - Manhattan Wall - 1690,- med Summer bolero - black - 1250,-

Antrekket over til høyre: Print jersey sport dress - Manhattan Wall - 1690,-





Over til venstre: Print jersey long dress - Manhattan Green - 2600,- Til Høyre: Samme kjole med Summer Magnolia bolero  - black - 980,-





På bildet over: Print jersey wrap dress - Manhattan Wall - 2150,-. På bildene har modellen på seg prøvekjolen. På produktfotoet er slik den ble til slutt.


Alle tanker, forberedelser og photoshopping til tross, når man åpner boksen fra fabrikken og ser sitt eget design med sitt eget trykk på for første gang, så er det skikkelig skummelt. Helst vil jeg være alene når det skjer. Blir det bra, eller i nærheten av hva jeg har tenkt, så kan jeg puste ut og bli litt glad. Men hva jeg forbereder meg på er at det har gått til dundas. Å være kommersiell designer betyr alltid at du må inngå kompromisser. Du får det ikke akkurat slik som du vil og det er alltid best å være forberedt på det verste. Denne boksen uåpnet er en potensiell pandora. 

Jeg fikk vel litt hjertet i halsen da jeg åpnet boksen. De to mønstrene blandet med hverandre helt isolert ble for mye. "Herremin, hva har jeg gjort" var min første tanke, dette går jo aldri bra! Og jeg har 400 meter av dette!!! Altså, den følelsen der er ikke grei. 

Da er det bare å la det ligge og sove litt på det. Tidlig morgenen etter, da jeg var helt alene i studioet, så prøvde jeg på klærne og fikk satt dem i sin rette kontekst. Det roet meg ned. Satt sammen med sine ensfargede og stripete venner, så ble det fint. Plaggene er fine i seg selv og i de kombinasjonene jeg har tenkt. For en sort figur som meg, så vil alltid farger og mønstre føles voldsomme, suget fra eget bryst eller ikke ;)

Nå er hele kolleksjonen på plass og det gleder meg å se og høre positive tilbakemeldinger. Veldig få gjør det vanskeligere enn at grønt er grønt og blått er blått. HELDIGVIS!!! Men nå kjenner dere historien, og håper kolleksjonen kan glede og inspirere?



...og noen ganger blir det akkurat slik man har tenkt :)  På bildet over ser du Print jersey square dress - Manhattan Wall - 1425,-


Alle bilder: Mette Møller

Hår/sminke: Sara/ Pudder

Modell: Maria - hun er 167 cm høy er størrelse 34/36. Hun har på seg klær i størrelse 36.