Mette Møller's website

En helt ny tid hadde startet etter jeg flyttet atelieret til Oslo. Ikke bare fikk jeg et nytt miljø, men hverdagen min ble mer selvstendig og ansvarlig.

Jeg tjente lite penger, men det falt meg sjelden inn at jeg skulle finne en «pengejobb». Kundesøm, KK oppdrag, messer og festivaler og småkolleksjoner til Den Siste Planeten holdt meg flytende.

Men jeg var heldig å ha familie som støttet meg. Når jeg fikk bestilling på kolleksjonen min, så fikk jeg låne penger til produksjon (kjøpe inn garn feks) og de bidro også til et par investeringer i maskiner. 

Jeg kom over en omsetningsoversikt for 1996, samme året som jeg flyttet atelieret til Grünerløkka og meg selv til kollektiv. 196 tusen. Dette rakk til alt, både privat og jobb. Atelier, kollektiv, mat, telefon, materialer, strøm, reiser. På en måte er jeg stolt over å ha klart å tjene inn såpass, samtidig er det jo veldig lite å leve for ;)

Jeg hadde ikke mye, men jeg hadde det fint. Dagene var spennende.


Vi fortsetter historien der vi slapp, med messen på Moteuken i Oslo i februar 1997:

Det ble ikke så voldsomt med salg på den første messa, men jeg var i gang, og folk jeg ikke tenkte på fantes hadde lagt merke til gjengen med norske designere og meg iblandt dem. Vi satte en dagsorden, og vi ga journalister noe å skrive om. De små designerne mot den store og mektige motebransjen ble en David og Goliath vinkling som gjorde det lett å skrive om oss.

Grünerløkka blomstret. Det poppet opp cafeer, butikker og nye utesteder som bare det. Det var ofte folk som meg, unge og fulle av pågangsmot. Det skjedde ting på Grünerløkka. Det var riktig sted å være, og jeg hadde ramlet rett oppi det. At jeg ikke hadde hår tror jeg hjalp på det også.

Strategien i dette tenkte jeg ikke på i det hele tatt i. Jeg tenkte bare på å lage kolleksjoner og selge klær. Etter messa fikk jeg ordre som skulle strikkes og syes. Jeg forberedte meg også på sommerens festivaler og håndverksmesser, og lagde ny sommerkolleksjon som skulle vises for butikker i august (den vises for butikker ½ år før den komme ut i butikkene). 

Bildet under er fra en moteserie med norske designere i Det Nye. Dette var den første moteserien mine klær ble brukt i. Det er et stort skritt fra å være en desigerspire som blir skrevet om til å få klærne sine brukt i moteserier. Det er en anerkjennelse av designet. Min kjole er til venstre i bildet og er fra vinter 1997 kolleksjonen.



Denne våren besøkte jeg stoffmessen i Oslo for første gang. Det var stoffagenter som viste kolleksjoner fra fabrikker i Europa. Alt var stort og fremmed, men det var agenter som tok godt imot meg. Det var flaut å ikke kunne noe, men jeg hang på mine desigerkollegaer og lærte masse og la inn mine første bestillinger. Jersey fra Italia. På denne tiden var det enda konfeksjonsindustri i Norge, men den var på full fart nedover.

Jeg fikk mine stoffer og lagde opp en liten kolleksjon. Gjennomsiktig jersey med oransje og røde blomster på. Matchende color block strikkejakker med vatterte oransje plysjkanter på. Vel ferdig tok jeg tok jeg med en venninde til en park nær atelieret, Birkelunden, hvor vi tok bilder av kolleksjonen.



Igjen fikk New Designers Forum mulighet til å stille ut på Moteuka i Oslo. Ikke så mange som første gang, men allikevel en liten gjeng som fikk god omtale i Aftenposten. Jeg husker journalisten tittet gjennom bildene mine, og plukket ut et. Har du tatt dette selv? Det var jo faktisk ikke så verst... Så ble det bildet som ble brukt i artikkelen. Brettet «stort» (32 cm) ut i Aftenposten. Dette var august 1997. 



En stylist i KK så innlegget og likte antrekket, og brukte det i en moteserie. To fine helsider fikk klærne mine. (bildene ser du under). Interessen rundt norsk design tiltok, og blader begynte å lage flere reportasjer hvor de plukket ut et knippe norske designere de ville fremheve. Jeg var veldig stolt da jeg ble spurt om å være med i Norske Tique (et veldig bra motemagasin som en krysning av Elle og D2). Utklippet ser du over til høyre.



En liten uke etter messa tok jeg presentasjonen min under armen og tuslet meget nervøs ned til en av Grünerløkkas beste butikker, Rebella.

Jeg presenterte min sak, og eieren bladde gjennom mappen min. Jeg husker det som den første kommentaren hennes, hun pekte på et bilde av en lang strikkejakke modellen hadde på når hun gikk over parkens høye gress barbent: - Den jakken er jo for lang.... (Det er jo liksom ingen kommentar. Folk har forskjellige høyder, for den ene er den kort og for den andre er den lang, da legger man jo opp.)

Og senere... hvordan tenkte du jeg skulle bestille uten å se klærne? Du kan jo ikke komme uten klærne, ingen bestiller uten å se dem, hva var det jeg innbilte meg?

Jeg forklarte jeg tenkte bare høre om hun var interessert, og deretter komme med klærne. Ja, nei, hun visste ikke helt, og det var vanskelig å vite når jeg kunne komme tilbake osv....

Knust og ydmyket. I ettertid kan jeg smile av det, og le litt av hvor veldig sår jeg var og hvor skummelt dette var for meg. Dessverre var det slik jeg ofte opplevde det å selge inn klærne mine. Man står med hatten i hånden i noen andres kongerike og bukker og skraper med gullet sitt.

Jeg gikk ikke tilbake, men fikk napp hos nabobutikken, Boa. De la inn en liten ordre, og et langt kundeforhold oppstod.

Det er banalt hvor enkelt og tilfeldig dette var. Jeg solgte bare noen få strikketing av kolleksjonen, og all innsatsen rundt den ga ikke noe tilbake på den måten. Men interessen rundt den lille sirkelen jeg hadde ramlet opp i og menneskene rundt og i den var uvurderlig. Verdien av et stort bilde og god omtale i Aftenposten sammen med en dobbelt side i KK var stor! 

Artikkelen under er fra Dagbladet i 1997. De hadde en artikkelserie som het Trynefaktoren hvor de presenterte folk de mente var "Up and coming". Klart det var stas å komme i Dagbladet helt uten å gjøre noe for det. De bare ringte. Men, jeg må si jeg kjenner meg ikke igjen i teksten i det hele tatt! Maken til oppblåst blære!!!



Høsten 1997 måtte jeg finne ut av dette med produksjon. 

Gjennom mine venner i New Designers Forum fikk jeg agenten for Schoeller,- en tysk garnfabrikant. Han tipset meg om en liten strikkefabrikk på Skedsmokorset. De hadde drevet ganske stort en gang i tiden, men nå var det bare eieren igjen som puslet på med et par strikkemaskiner. Så da bestilte jeg det garnet som agenten anbefalte – en litt grov ullkvalitet, og strikket det han på Skedsmokorset anbefalte,- en tett ribb. Jeg ville jo ikke være til bry og kreve noe annet.... Dermed var mitt uttrykk satt. Garnet og strikkemetoden i kombinasjon ble sterk Det klødde, men var uslitelig. Starten på mitt gode rykte.

(På et senere tidspunkt, ble fabrikken på Skedsmokorset lagt ned og han tilbød meg å kjøpe det hele for 1 million. Jeg takket pent nei, og fant en annen strikker på i Granvin/Bergen.)

Kolleksjonen for vinter -98 ble presentert i februar 1998. Jeg deltok på moteuka i februar 1998 med New Designers Forum igjen. Denne gangen følte jeg at det tok av. Jeg var ikke helt forberedt, men var jo veldig begeistret.

De kundene jeg allerede hadde som Boa, Røffe Rudolf og Den Siste Planeten la inn store bestillinger i tillegg fikk jeg en del nye jeg fikk via en agent jeg hadde fått. Gunns agenturer. Hun hadde blitt tipset av Røffe Rudolf. Hun likte hva jeg gjorde og tok med kolleksjonen min på sin salgsrunde/ showrom. 

Under er bilder fra kolleksjonen. Bildene er det Mari (som jeg bodde i kollektiv med en periode) som tar. 


Alt i alt fikk jeg ordre på 300 tusen på bare vinterkolleksjonen! Store tall for meg som kort tid før hadde en totalomsetning på bare 196 tusen. En journalist som ringte rundt og tok «tempen» på omsetningen innenfor bransjen i forbindelse med Moteuka ringte og lurte på hvordan det hadde gått. Strålende fornøyd ploppet jeg ut med tallet etter å ha forklart hvor bra salget hadde gått. Hahaha, hun var nok ikke så veldig imponert. 3 millioner hadde kanskje fått fart på pennen hennes.

Men jeg var fornøyd, og jeg hadde jo en strikker, dette skulle gå bra! Jeg lånte penger av pappa igjen, bestilte garn og strikk og brettet opp ermene. Jeg hadde hele våren og sommeren på meg til å lage opp i mot 600 plagg! Heldigvis hadde jeg en jente på utplassering i den perioden som var et like driftig rivjern som meg selv. Hun var fra Sveits og het Sonja. Selvfølgelig ble vi ferdig i tide. Meg jøjje meg som vi holdt på. Om jeg fikk jobbe uforstyrret en hel dag (12 timer) så klarte jeg å lage ferdig 12 gensere som var ferdig klippet.



Her er 4 moteserier kolleksjonen fra vinter 1998 var med i. Øverst til venstre er fra Henne. Øverst til høyre er fra en serie om norske designere som ble trykket i Elle. Jeg husker jeg var veldig stolt av det, men da jeg åpnet magasinet og fant jeg bilde av kjolen min ble jeg så skuffet at jeg begynte å gråte. Kjolens detaljer ble helt borte i det sort/hvite bildet, og kjolen måtte være for stor til modellen or det var ingen former å spore. Jeg var sikker på at de hadde gjort det med vilje. De tok meg med bare fordi de "måtte", for jeg var norsk designer. Så likte de egentlig ikke klærne, derfor tok de bilde slik at plagget bare forsvant. Så klart var det slik, fnis.... 

Bildene under er fra Det Nye og fra en Trondheimsavis. Tydeligvis likte de klærne mine veldig godt, for her kommer alle detaljer og form godt fram ;)



Men nå var jeg kommet inn i rutinen. Sommeren 1998 deltok jeg på Moteuka i Oslo med min helt egne (betalte) stand. Kolleksjonen var jersey i grått mot sølv i skimrende jersey kombinert med lett ribbestrikket ull fra Janus. Sydd sammen med flatlock (en flat overlock) fikk det hele et veldig sporty preg.

Denne kolleksjonen solgte jeg bare til Den siste Planeten, den ble altfor ung for mine andre kunder. Men som så ofte, så er lite salgbare klær fotovennlige, og det ble noen bra helsider av denne kolleksjonen også.

Under er bilder av hele kolleksjonen. Foto: Steffen Nedregotten




Ballen og mulighetene rullet på. Under er kolleksjonen brukt i forskjellige moteserier. Å låne ut klær til foto var blitt en del av hverdagen. 


Her er noen av de moteseriene kolleksjonen for sommer 1999 var med i. Bildet øverst til høyre er fra Elle. I forbindelse med deres 2 års jubileum, så delte de ut et antrekk fra 5 utvalgte norske designere. Denne gangen kom jeg bedre ut av det ;) Ikke bare hadde jeg det første bildet og en hel side, men hele antrekket syntes godt og de hadde ikke stylet bort signaturen min.

Bildene øverst til venstre og under er fra Det Nye.



Med vinter -99 kolleksjonen reiste jeg med til moteuka i København. Muligheten kom gjennom Gunns Agenturer som hadde kontakter der nede. Denne kolleksjonen var litt vanskelig å få til. Jeg ble mer klar over gapet mellom kundene mine. Det var den unge hippe på den ene siden og den voksne på den andre. Den tykke ullstrikken og enkle formene appellerte til et bredere publikum, men det var vanskelig å «oversette» dette til en sommersesong. Denne vinteren følte jeg litt ekstra på dette.

Hva som kom ut i andre enden var en ren, lys og klar kolleksjon. I ettertid ser jeg den i stor grad definerte hvem jeg var. Jeg hadde tatt steget godt ut av designklyngen og stod støtt på egne ben. Jeg hadde opparbeidet meg en krets av kunder og hadde pressens oppmerksomhet.

Under er bilder av kolleksjonen. Det er igjen Mari som tar bilder for meg. Vi er i Birkelunden i begynnelsen av januar og det er 15 minusgrader.



Jeg solgte til et par butikker i Danmark, ble plukket ut til å være med i Copenhagen Vision sin trendvisning og kom i Vogue sitt Sports Illustrated på grunn av det. Vel hjemme i Norge presenterte Gunns agenturer kolleksjonen min for sine kunder via sitt eget showrom. Salget gikk bra og jeg fikk flere norske butikker på listen min.



Gunn pleide også å holde frokost for deler av pressen og moteviktigheter. Hun var også agent for svenske Nygårdsanna, så de inviterte var først og fremst interessert i henne. Men, som den gode selgeren hun var så snek hun inn meg også. Sitt nye funn ;) En fin mulighet for meg å utvide mitt nettverk, så hvor flaut var vel ikke det når jeg hadde et helt lite filmteam i hælene?

Hæ?

På denne tiden lagde NRK en serie de kalte U (for ungdom) de portretterte forskjellige unge mennesker de syntes var interessante eller hadde noe og si. Ei som jobbet med dette bodde på Løkka og passerte atelieret mitt ofte, og så jeg holdt på det nærmest døgnet rundt. Ville jeg bli med i U-trippel? Ja, hvorfor ikke? Og en minidokumentar var på gang. For dramaturgiens skyld, så prøvde de på forskjellige måter å lage et slags klimaks. Men det fantes ikke i min historie. De prøvde å lage mitt møte med viktige motemennesker til et sånt klimaks, men jeg holdt på å dø på meg av ren forlegenhet.

Men heldigvis gikk salget fint. Jeg hadde fått to nye rasere på utplassering på atelieret samt en helt egen ansatt. Dette var den siste kolleksjonen vi sydde helt selv.

Etter U-trippel fant  ut at kolleksjonen skulle brukes i programmet Puls sin vignett. Klærne/ merket godt eksponert. Ballen rullet videre...



Opp til nå, så hadde jeg latt meg drive med strømmen. Gode hjelpere og fine muligheter hadde blitt sendt i min retning og jeg hadde tatt i mot og bygget etter beste evne. Etter vinterkolleksjonen for høsten 1999 følte jeg for å stoppe opp og finne ut av hvor jeg var. 

Signaturen min var på en måte satt, og jeg trivdes med den, men kundegruppen sprikte. De fleste av butikkene som forhandlet klærne mine var mest begeistret for vinterkolleksjonene mine. Gikk jeg den yngre og mer sporty veien ville jeg miste flere av dem, og ville måtte søke opp de yngre på egen hånd. 

Sånn helt uten at jeg visste det, så hadde Fredrik Lund i Kåre Lund agenturer (de førte bla. Fornarina og Miss Sixty da. Idag fører de merker som Replay) tilbudt seg å hjelpe meg med å selge klærne mine. Han var kjæreste med ei som jobbet på Den siste Planeten, og var kjent med klærne mine derifra. - Du må bare si ifra om jeg skal hjelpe deg med distribusjon, Mette, sa han. For det første visste jeg ikke hva han mente med "distribusjon". For de andre var han så kjekk at jeg hadde problemer med å være rundt ham, så å spørre hva han mente med det var jo helt uaktuelt ;) 

Etter dette innsalget avsluttet jeg samarbeidet med Gunn, og jeg tok skrittet ut i enda et ukjent farvann. 




I denne episoden snakker vi om det å ta bilder og det å være på bilder. Skal du drive et merke i dag, så er det sosiale nettverket med hovedfokus på Instagram og Facebook veldig viktig. Å poste innlegg ofte er ikke bare for å vise våre følgere og kunder våre klær, men like mye for at Instagram og Facebook skal synes vi er viktige å vise. Algoritmen må holdes oppe. 

I tillegg til å ta produktfoto og "fancy foto" som skal vise sesongens kolleksjon, så må vi ha en hel stabel bilder av "oss" til hverdagspostene. Vi har vel alle litt blandede følelser i forhold til det.

Her om dagen tok vi en ny runde med bilder bak domkirken i Oslo sentrum. De 14 maigradene var kjølige nok, og den varme sommergløden var det litt vanskelig å hente fram. Som ikke proffe modeller, så er det mange bomskudd før man får til et treff. Her er noen eksempler på dette.



Selv om jeg bruker min egen kropp mye når jeg designer, så er det veldig rart å bruke seg selv også på denne måten. Kameraet kan være både snilt og veldig slemt. Et lite vindkast, vridning av kroppen eller blink kan skille gull fra gråstein, eller spenst og pudding ;) Som på bildet over, armer foran og armer bak kan være to forskjellige historier ;) Eller på bildet under: Treningskroppen kan være både fin og voldsom. 



Bildene over er fra en mindre høytidelig runde med fotografering. Når vi inviterer "vanlige" mennesker, så er det viktig å gjøre dem så fine som mulig uten å rokke på virkeligheten. Under er et knippe fra fotografering i studio. 

På det første bildet ser vi Ann-Carin. En flott dame på 70 et eller annet. Poenget med å bruke forskjellige vanlige mennesker er å vise variasjonen av mennesker som kan passe inn i klærne mine. Det er ikke størrelse det kommer an på, men type og det å se muligheten for seg selv. På de to bildene under valgte modellen antrekket sitt selv.



Ikke alle bilder blir perfekte, men det er moro å leke med stemning, og å se hvilken personlighet som kommer fram foran kamera. Det er et fint samspill mellom modell og fotograf, og et godt resultat er avhengig av at begge to er fokusert og har det fint. 



Det er som regel til kolleksjonen med denim hvor vi inviterer publikum til å delta. Dette fordi det er viktig å formidle bukser, type og passform, på en riktig måte. Det er også en ryddig og enkel kolleksjon å "kaste noen utfor stupet" med ;) I forhold til de to bildene over, så gjorde jeg et poeng ut av at plaggene var like, men jentene hadde tydelig forskjellige kropper i bildene under. Nesten alle sammenlikner vi oss med eller mot andre, og glemmer å være fine på våre egne premisser. 

I bildene under synes jeg dette poenget kom godt fram. 



Så hvorfor smiler de ikke? Uttrykket jeg leter etter i kamera er en underfundig glede. Et smil må komme som latter, hvis ikke ser det ofte veldig unaturlig og oppstilt ut. Et bilde med latter er mer ekte og spontant, men å sende ut en reklame med en modell som "ler seg ihjel" kan bikke begge veier. 

Å bruke profesjonell modell og fotograf tar designet til en verden utenfor og har sin helt klare funksjon. Men egentlig, så er det hverdagsmennesket her og så som inspirerer og gleder meg mest.


Klesbransjen er en av verdens største, men hvor mye vet vi egentlig om den?

Jeg, Mette Møller er klesdesigner og har drevet mitt eget merke i over 20 år. Min kollega Martine er markedsansvarlig i min bedrift.


Klespodden tar utgangspunkt i vår kunnskap og erfaring fra bransjen og dagens forbrukersamfunn. Vi vil snakke mye om oss og vår historie, hvordan er det å drive sitt eget merke. Men viktigst ønsker vi å øke bevisstheten rundt klær slik at både du og jeg som forbruker kan gjøre riktige valg for oss og verden.


Du kan høre vår nyeste episode her: Episode 16: Del 4 av Mettes historie - På enge ben


1996 ble et fint år hvor det skjedde mye. Det startet med at jeg gjorde det slutt med kunstnerkjæresten Knut. Som det ofte er i de unge år, så utviklet vi oss i forskjellige retninger.

I januar flyttet jeg fra mamma og pappa til kollektiv i Hermann Foss gate i Oslo. Det hadde vært godt å kunne komme hjem, og få lov til å være der to årene jeg knelte og stablet meg på bena igjen. Men så var det på tide å gå videre. Leirsund og Lillestrøm ble for trangt. Det vil si, jeg ville være mer "der det skjedde" og det var ikke Leirsund sine vakre og ensomme åkre ;) Da et rom ble ledig i en venninnes leilighet i Oslo, så benyttet jeg sjansen.

Det var et hyggelig, lett kaospreget kollektiv, men det var godt å være selvstendig. Fremdeles hadde jeg atelieret på Lillestrøm og omtrent de samme arbeidstidene. Bare nå snek det seg inn mer fest og moro :) 



I tillegg til kundesøm gjorde jeg flere strikkeoppdrag til KK (Kvinner og Klær) sine håndarbeidssider. Våren 1995 utlyste de en strikkekonkurranse. Jeg sendte inn et bidrag. Jeg vant ikke, men de likte designet mitt så godt at de ville kjøpe det og ha det i bladet. Det var jo så klart veldig moro. 



Det første designet jeg presenterte for dem var de korte, håndstrikkede jakkene jeg hadde laget til visningen min. Jeg lagde oppskrift på genser, jakke og kjole. Disse kom på trykk i august 1996. Bidraget mitt til konkurransen kom i september og helt på tampen av året kom det to selskapstopper, en vest i rødt og en topp i sort med fløyel.

Høsten 1997 kom genseren og jakken med blomsterranke i silketweed som jeg helt ærlig ikke er så fryktelig fornøyd med. Stylingen var veldig lite meg eller hva jeg hadde sett for meg, men dette hadde jeg ingen kontroll over. Mine oppdrag hos KK avsluttes med kort og lang kimonojakke som jeg derimot syntes ble veldig bra

Selv om jeg alltid hadde strikket mye, så fulgte jeg aldri oppskrift. Det var derfor en utfordring å lage oppskriftene. Jeg husker de hadde en korrekturleser som ringte meg og var rasende fordi det var så mye for henne å rette. Jeg skjønner henne godt! Heldigvis tror jeg det roet seg og hun fikk forklart hva jeg måtte passe på og hvilke benevninger som var riktige. Etter det leste jeg meg opp på emnet tror ikke hun behøvde å ringe igjen ;)



Kundesøm var greit å holde på med, men jeg trengte flere inntektskilder. Dessuten var det designer og ikke sydame jeg ville være. Mange forveksler uttrykkene og tenker same-same, men når du er så tett på en kunde, så vil de alltid være med å prege hva som blir laget.

Sommeren 1994 var første gang jeg hadde stand på en festival. Det var Kalvøyafestivalen utenfor Oslo og det plaskregnet hele helgen. Året etter prøvde jeg både Kalvøya og Quartfestivalen i Kristiansand. Denne gangen med større hell. Været var strålende og klærne mine passet perfekt på teknofestivalen Quart. Dette var midt i den verste Rave (store fester hvor man danser hele natten). Mine korte jersey trøyer og medfølgende lange, lange eller korte korte skjørt passet perfekt til dette.



Ved siden av meg på Quartfestivalen stor Geir som jeg hadde gått sammen med på videregående. Han solgte ytterjakker som han importerte fra London. Veldig kule saker, men i 27 varmgrader og stekende sol gikk det heller trått for ham. Men han så hva jeg hadde og at jentene handlet som bare det. Mot slutten av sommeren tok han kontakt og spurte om jeg kunne lage klær til butikken hans "Den Siste Planeten" som lå i Arkaden i Oslo. SÅ KLART JEG KUNNE!!! Det var veldig gøy! Jeg fikk frie tøyler. 



Det var ettersittende klær med stretch som var tingen. Det første jeg gjorde var å reise til Stoff og Stil i Drammen. De hadde rimelige stoffer og det beste utvalget av stretchy nok jersey. Jeg kunne gå rundt i timevis å planlegge design og regne priser og stoffbruk. Siden jeg skulle lage dette selv, så måtte det ikke ta for lang tid å sy. Allikevel kunne plaggene ikke bli altfor enkle og kjedelige. Noen ganger var det kombinasjonen av stoffer med kontraster i teksturen som gjorde plagget, andre ganger fargekombinasjonene.

Plaggene ble sydd sammen med overlock, men jeg fikk også tak i en flatlock maskin som ofte brukes til sportstøy. Denne type sømmer forsterket det sporty uttrykket mitt. Når jeg brukte kontrastfarge på tråden, så synes den som tynne streker som markerer plaggets skjøtepunkter.

Dette begynner å bli en stund siden nå, derfor tar jeg med dette klippet fra Dagbladet i mars 1996. Geir hadde reist til London etter videregående og tatt med seg rave-trenden og butikkkonseptet rundt dette tilbake til Norge. Det er ganske morsomt å lese :) Det var nytt å ha DJ i butikken og på en måte fortsette eller starte festen der. 



På Esmod ble vi drillet i å tilpasse kolleksjonen kunden. Forskjellene er tydelige i klærne til Den siste planeten og oppdragene jeg gjorde for KK. Selv om jeg ikke tenkte på dette da, så ble tiden framover viktig for hvordan min designkatakter skulle sette seg.

En gang på våren 1996 kom en kompis til meg og spurte om jeg ville leie atelier på Grünerløkka i Oslo. Ei på jobben hans hadde et ledig lokale i første etasje i bygården hun bodde. Så klart jeg ville! I løpet av sommeren, mellom festivalslagene, så pakket jeg sammen i Lillestrøm og flyttet inn i Schleppegrellsgate 26. der skulle jeg bli i 15 år ;).

Det var en helt perfekt tid å flytte til Løkka på. Det hadde begynt å poppe opp små butikker og spisesteder, og et ungt og kreativt miljø var i blomstring. Dette var det ekte Grünerløkka. Det fantes ikke en eneste kjedebutikk!

Jeg kom raskt inn i et designmiljø. Flere av de jeg hadde gått på skole med hadde startet sine egne merker, bla Eva Emanuelsen, Et Steg Foran og Balder klesdesign. De solgte allerede kolleksjonene sine til andre forhandlere og hadde produksjon på fabrikker. Her var det mye å lære for en grønnskolling, og de tok meg med. 



I løpet av høsten gikk flere designere sammen om å stille ut på Moteuka i Oslo. Moteuka samlet merker fra de skandinaviske landene hvor de stilte ut kolleksjonene sine, og butikker fra hele Norge kom for å kjøpe inn. Det var en vel etablert bransje, og merkene som stilte ut var store. Som liten aktør ble det uforholdsmessig dyrt å stille ut og man forsvant i mengden. For å ha mulighet til å synes bedre, så gikk vi sammen og lagde et lite motebrøl. Man skal ikke stikke under en stol, at dette er sånne ting pressen liker. De små kreative,- vi som egentlig vet hva som skjer i mote og sånt mot de store etablerte som de liker å kalle sirompa. Det er en sak. Som dere ser fikk vi to oppslag i VG, et i Stavanger Aftenblad og et i Aftenposten.

Jeg prøvde å henge med i svingene så godt jeg kunne. Dette var det første steget inn i motebransjen og det som skulle bli min bane,- designe mitt eget merke og selge det via forhandlere land og strand rundt. Jeg visste jo ikke det da, her var det bare om å gjøre å stable en kolleksjon på bena. Februar 1997 Hang kolleksjonen klar!

Kvelden før åpningsdagen klippet jeg av meg alt håret. Jeg følte for å se litt dristigere ut, at jeg var litt mer som de avisene beskrev. Selvsikre designere som skal heve motenorge og revolusjonere bransjen! 



På bildene over er meg foran standen min. Mitt mål var å få ferdig kolleksjonen og stå her og smile pent. Så da det kom en forhandler fra Røros og ville legge inn en bestilling, da ble jeg veldig overrasket. Jeg hadde jo ingen ordrebok, ikke en gang penn og papir!!! Salgsmappe med oversikt over kolleksjonen hadde jeg så klart, men det hadde ikke falt meg inn at noen skulle bestille. Men det ordnet seg, og Røffe Rudolf på Røros forble god kunde i mange år!

Bildene under er fra den felles trendvisningen hvor jeg var så heldig å fikk med 3 antrekk. Det var nemlig ingen selvfølge å komme med. De som lagde visningen besøkte merkene i forkant og satte sammen en visning som skulle vise tendensene som kom et halvt år senere. 



Under til venstre er bildene av kolleksjonen. Jeg sendte klærne med min gode venn Atle og hans kjæreste Vera ned til Fredrikstad (hvor Atle studerte) og ba dem gjøre hva de ville. Resultatet ble et knippe veldig vakre bilder hvor de færreste var i fokus ;)


Til høye er kolleksjonen med ferdig illustrasjoner og tekniske tegninger.