Musselin Day Dress på besøk i Det hvite hus
Det er jo ganske gøy da, når kjolen min er på besøk i Det Hvite Hus! Ine Marie Eriksen Søreide er en veldig flott dame, og jeg er stolt av at hun valgte akkurat min kjole til denne anledningen. Jeg vil tro hun ønsket å føle seg fin, komfortabel og feminin uten å miste sin integritet. Hun ville nok ha på seg noe norskt, men utenom det, så er valget av kjole og merke helt hennes eget, og det er det største komplimentet jeg som designer kan få.
Klær, via mote og klesbransjen, føler jeg ofte blir presentert sammen med mye fluff, staffasje og kjendiseri. Verdien er heller målt i hvem som har på seg hva, hvor og hvem som å det, enn hvor godt og gjennomtenkt et plagg eller kolleksjon er. For meg er det siste det som er viktig. Bevisst nettverking og strategisk plassering av mine klær er ikke min styrke. Det føles både falskt og innpåslitent, og jeg misliker hvem jeg blir i slike situasjoner. Det er derfor jeg synes dette er ekstra morsomt. Klærne mine tar seg steder helt på egne premisser.
Jeg har kanskje bare beskjedne 1500 følgere på Instagram, men jeg har en 100% usponset kjole på besøk i Det hvite hus, på kaffe i The Oval Office!
En tid er forbi
Lørdag 8 juli er siste dag for den lille, fine butikken vår på Grünerløkka. Kontrakten vår går ut i disse tider og vi legger all drift til butikken i Posthallen.
Det et vemodig, men godt planlagt skritt vi tar. Da vi flyttet til det store, men noe bortgjemte lokalet i Posthallen håpet vi å kunne få til en god drift av butikken uten hjelp fra en travel handlegate utenfor. Det har vi klart :) I Posthallen har vi mye bedre plass til å vise fram både nye og gamle kolleksjoner. Lageret rommer alt vi har. Når kunder kommer på besøk, så kan vi finne fram alt de måtte ønske å se av det som ligger i nettbutikken. Ikke i noen av de tidligere butikkene vi har hatt muligheten til å gjøre dette. Med postkontoret rett rundt hjørnet er dette en flott plassering for nettbutikken vår.
I tillegg har jeg min arbeidsplass der. Nærheten til både ansatte og kunder er veldig nyttig. Jeg får jo stort sett med meg alt som blir sagt. Betryggende når det er ros, og lærerikt når det er ris. Hvorfor er ikke kunden fornøyd? Hva burde vi formidlet på en bedre måte slik at forventninger til klærne kan innfris? Hvordan kan mine ansatte gi kunden en best mulig service?
Men selv om det er helt etter planen, så er det vemodig. Min tilstedeværelse på Grünerløkka er over etter 21 år.
Våren 1996 fikk jeg mitt første atelier på hjørnet i Schleppegrellsgate 26 og husleien var på 2000,- . Jeg hadde til da hatt atelier i Lillestrøm og det å flytte til Løkka var som å få en plass i himmelen. Jeg hadde venner fra tiden på Moteskolen Esmod som hadde startet sine egne merker «Et steg foran» og «Balder». De tok meg inn i et spennende og aktivt designmiljø. Innen året var gått hadde jeg presentert min første kolleksjon på Moteuken i Oslo. Jeg var med mest for moro, så da første kunde ville legge inn ordre trodde jeg de tullet. Jeg hadde jo ikke priset klærne mine engang :) Men man lærer fort når penger banker på døren.
Så var jeg igang og bygget opp merket sakte men sikkert. De første årene solgte jeg bare via forhandlere, men 2003 åpnet jeg min første butikk på Grünerløkka sammen med kollega Merete Taule. Butikken het Boa og i tillegg til våre egne, så solgte vi også andre skandinaviske merker. Men ønsket om å rendyrke og utvikle mitt eget utrykk ble sterkere som årene gikk.
Et uuttalt ønske som materialiserte seg da jeg og Olav (mannen min og mannen bak nettbutikken) gikk forbi et lite lokale nederst i Hegdehaugsveien en kald januardag. «Ledig» stod det i vinduet. «En sånn butikk hadde vært perfekt for oss, for eksempel» sier jeg til Olav. «Vi kan jo høre hvilken sinnsyk husleie de skal ha» svarte han. I midten februar 2009 stod vi med nøklene i hånden og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd.
I 2010 avsluttet jeg samarbeidet med Boa, for i 2011 å åpne butikken dere kjenner i Thorvald Meyersgate. To Mette Møller butikker på hver sin kant i Oslo fungerte fint. I mellomtiden flyttet jeg ut av atelieret Schleppegrellsgate og flyttet inn i et mer skjermet lokale midt mellom de to butikkene, i Akersbakken 10.
Så traff vi på noen turbulente år. Alt kan jo ikke være solskinn hele tiden heller. Da kontrakten vår i Hegdehaugsveien gikk ut i 2012, og en ny ville innebære økt husleie, så sa vi takk for oss. Vi hadde i prinsippet butikk midt på en byggeplass. Vårt lille butikkeventyr i Stavanger gikk opp og ned like fort som en nyttårsrakett.
Å drive tre butikker og å designe fulle kolleksjoner i tillegg hadde tatt på , og vi roet oss ned. Våre dører ut til verden var nå nettbutikken og butikken i Thorvald Meyersgate. Konsolidere, er ikke det det kalles?
Så etter nesten 20 år med «happy go lucky» så la vi en plan. Finn et sted hvor vi kan ha alt samlet og strekk oss ut så langt vi kan med nettbutikken.
Så der er vi idag. Ha det bra til Grünerløkka og hei verden! Fra høsten starter vi å sende ut til Sverige og Danmark. Til neste år forhåpentlig til resten av Europa. Og for dere her hjemme,- velkommen til Posthallen!
Reise: New York, New York
De siste to månedene har jeg vært i New York. For å få luft i hodet, ny inspirasjon og god avstand fra hverdagen. Med god planlegging og flinke folk til å holde hjulene igang der hjemme, så kan det la seg gjøre.
New York har alltid fascinert meg. Jeg har vært her flere ganger før, men aldri blitt mett av den. Det er en hesblesende by med så mye innhold. Det er ganske spennende hvordan gatebildet, lydnivået og folkene kan forandre seg bare rundt et hjørne. Som i nederste del av Manhattan. Chinatown er et sammensurium av alt asiatisk brukelig og ubrukelig nips og merkelig mat (biller og edderkopper og slikt). Fryktelig tett av alt mulig, bråkete og skittent, men med vakre og fargesprakende papirdrager og lykter som henger over gatene og alle snakker kinesisk.
Så plutselig gjennom et lite smug, kommer du til Little Italy, pizza, italienske flagg og italiensk sleng på engelsken og mat, mat, mat. Så infiltreres Little Italy av hippe smågater med vintage butikker, designerkafeer hvor alt er vegan, glutenfree, organic og local. Der er designerbutikker med to briller og en veske eller bare et par sko, men med 5 butikkvakter. Et par gater til og husene er høye som fjell igjen og det er kontorfolk og Starbucks overalt. Byen er på deg fra det øyeblikket du setter foten utenfor døra og slipper ikke tak før du er godt innenfor igjen.
Men i det hele er alle vennlige, høflige og imøtekommende. En nødvendighet på en liten halvøy med altfor mange mennesker. Om det er på overflaten eller ikke, et smil til en fremmed i forbifarten gjør mer godt enn vondt :)
Den mest åpenbare inspirasjonen for en klesdesigner er kanskje å besøke de store designerbutikkene som Prada, Chanel og Louis Vuitton, beundre gatemoten fra en kafè og inspireres av stor kunst på museene. Men dette ga meg ikke så mye nå
For var den største kilden til inspirasjon friheten jeg fikk føle på. Friheten av å ha tid til å roe ned. Ingen maser på meg, jeg maser ikke på meg selv;) Friheten til å gå gatelangs og bare se i timevis. Se, observere og filosofere.
Her er mennesker fra hele verden, fastboende og turister. De fastboende setter standard for den New York’ske basen og alle turistene er som et evig dryss av all verdens krydder. Et stort sammensurium av folk hvor alle er navlen i sin egen sirkel.
Alle har de rettesnorer, usynlige sett regler for hva som går an og hva som ikke går an. Noen har de hentet fra den store verden, andre fra sin omgangskrets og familie og mange har de funnet på helt selv.
Så for en godt brukt designersjel, ganske forknytt i seg selv og matt av alt som skal skvises ut av eget bryst var det godt å være et krydderdryss. Alltid engstelig for å ikke levere, for ikke å bli likt, for å være utdatert.
Men når man ser hele verden samlet slik så får man perspektiv. Alle beveger vi oss rundt og i hverandre, sirkler overlappes og går fra hverandre igjen. Man er viktig og uviktig, man treffer tid og er ute av tid, alt er in og ut hele tiden:) Man er fri om man vil.
Så jeg gått rundt her i New York sine gater og ryddet knuget ut av sirkelen min, og strammet opp snorene. Snoren for å være ekte og ærlig. Snoren for troen på at mine ideer er bra nok. Snoren for mitt fundament: Feminint og behagelig. Godt for kroppen og godt for miljøet.
Så da var alt klart for nye ideer!
På mine gåturer tok jeg masse bilder. Først var det nakne trær og grener mot like nakne bygninger som var spennende, så gjerder eller hus med maling på maling i samme farger som lagde diffuse mønstre. Videre til tagging og gatekunst. Natur og kultur. Klisje eller klassiker?
Ettersom bildene ble flere og flere, så dukket fine sammenhenger opp. Som bildene over. Det slitte gulvet på klatresenteret, grafitti på et bølgegjerde i Williamsburg og et nydelig veggmaleri i Tribeca hadde samme farger i seg. Og videre på bildene under vi er i samme fargesfære, men teksturen eller teknikken er den samme Dette er utsnitt fra et maleri fra The Metropolitan Museum of Art og merkene av rennende vann på veggen på en T-banestasjon. På det ene bildet er det rennende vannet verdt millioner, på det andre vil skaden av det rennende vannet kanskje koste millioner?
Eller hva fanget interessen min i bildet under? Fargene er blå som himmelen, sort og hardt som i fjell og stein, rødbrun som jorden. Alt som er vår jord. Muren er streker og linjer satt i et bestemt system for å holde en sterk konstruksjon. Barken er også biter på samme måte som muren, engang laget i et system for å holde en sterk konstruksjon, nå i et virvar av linjer og streker men ikke uten funksjon. Til slutt bokstavene i metall. som muren er det streker og linjer i et system. Bokstaver i et alfabet som gir kommunikasjon. En sterk konstruksjon i en sivilisasjon? Var dette arkitektens tanker eller gjorde jeg det til en sport å legge inn så mye mening som jeg klarte? Man behøver ikke å stå i et museum eller galleri for å gruble på ting for seg selv :)
Som dere ser har jeg lekt med å bruke bildene på klærne mine. Det kan bli både trykk på stoff og mønster i strikk. Jeg kan trekke ut fargeskalaen fra de bildene jeg velger og sette det hele sammen til en fin kolleksjon av mønstrete og ensfargede plagg. Det blir spennende å se hvor mye av min tur som kommer til å prege neste sommerkolleksjon. Det blir ihvertfall gode klær av gode minner, og forhåpentlig holder jeg enda fast i min gjenoppdaget frihet :)
Nå gleder jeg meg til å komme hjem til jentene mine og sette igang med å jobbe! Takk for nå, bråkebøtteby!
Musselin Day Dress på besøk i Det hvite hus
Det er jo ganske gøy da, når kjolen min er på besøk i Det Hvite Hus! Ine Marie Eriksen Søreide er en veldig flott dame, og jeg er stolt av at hun valgte akkurat min kjole til denne anledningen. Jeg vil tro hun ønsket å føle seg fin, komfortabel og feminin uten å miste sin integritet. Hun ville nok ha på seg noe norskt, men utenom det, så er valget av kjole og merke helt hennes eget, og det er det største komplimentet jeg som designer kan få.
Klær, via mote og klesbransjen, føler jeg ofte blir presentert sammen med mye fluff, staffasje og kjendiseri. Verdien er heller målt i hvem som har på seg hva, hvor og hvem som å det, enn hvor godt og gjennomtenkt et plagg eller kolleksjon er. For meg er det siste det som er viktig. Bevisst nettverking og strategisk plassering av mine klær er ikke min styrke. Det føles både falskt og innpåslitent, og jeg misliker hvem jeg blir i slike situasjoner. Det er derfor jeg synes dette er ekstra morsomt. Klærne mine tar seg steder helt på egne premisser.
Jeg har kanskje bare beskjedne 1500 følgere på Instagram, men jeg har en 100% usponset kjole på besøk i Det hvite hus, på kaffe i The Oval Office!
En tid er forbi
Lørdag 8 juli er siste dag for den lille, fine butikken vår på Grünerløkka. Kontrakten vår går ut i disse tider og vi legger all drift til butikken i Posthallen.
Det et vemodig, men godt planlagt skritt vi tar. Da vi flyttet til det store, men noe bortgjemte lokalet i Posthallen håpet vi å kunne få til en god drift av butikken uten hjelp fra en travel handlegate utenfor. Det har vi klart :) I Posthallen har vi mye bedre plass til å vise fram både nye og gamle kolleksjoner. Lageret rommer alt vi har. Når kunder kommer på besøk, så kan vi finne fram alt de måtte ønske å se av det som ligger i nettbutikken. Ikke i noen av de tidligere butikkene vi har hatt muligheten til å gjøre dette. Med postkontoret rett rundt hjørnet er dette en flott plassering for nettbutikken vår.
I tillegg har jeg min arbeidsplass der. Nærheten til både ansatte og kunder er veldig nyttig. Jeg får jo stort sett med meg alt som blir sagt. Betryggende når det er ros, og lærerikt når det er ris. Hvorfor er ikke kunden fornøyd? Hva burde vi formidlet på en bedre måte slik at forventninger til klærne kan innfris? Hvordan kan mine ansatte gi kunden en best mulig service?
Men selv om det er helt etter planen, så er det vemodig. Min tilstedeværelse på Grünerløkka er over etter 21 år.
Våren 1996 fikk jeg mitt første atelier på hjørnet i Schleppegrellsgate 26 og husleien var på 2000,- . Jeg hadde til da hatt atelier i Lillestrøm og det å flytte til Løkka var som å få en plass i himmelen. Jeg hadde venner fra tiden på Moteskolen Esmod som hadde startet sine egne merker «Et steg foran» og «Balder». De tok meg inn i et spennende og aktivt designmiljø. Innen året var gått hadde jeg presentert min første kolleksjon på Moteuken i Oslo. Jeg var med mest for moro, så da første kunde ville legge inn ordre trodde jeg de tullet. Jeg hadde jo ikke priset klærne mine engang :) Men man lærer fort når penger banker på døren.
Så var jeg igang og bygget opp merket sakte men sikkert. De første årene solgte jeg bare via forhandlere, men 2003 åpnet jeg min første butikk på Grünerløkka sammen med kollega Merete Taule. Butikken het Boa og i tillegg til våre egne, så solgte vi også andre skandinaviske merker. Men ønsket om å rendyrke og utvikle mitt eget utrykk ble sterkere som årene gikk.
Et uuttalt ønske som materialiserte seg da jeg og Olav (mannen min og mannen bak nettbutikken) gikk forbi et lite lokale nederst i Hegdehaugsveien en kald januardag. «Ledig» stod det i vinduet. «En sånn butikk hadde vært perfekt for oss, for eksempel» sier jeg til Olav. «Vi kan jo høre hvilken sinnsyk husleie de skal ha» svarte han. I midten februar 2009 stod vi med nøklene i hånden og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd.
I 2010 avsluttet jeg samarbeidet med Boa, for i 2011 å åpne butikken dere kjenner i Thorvald Meyersgate. To Mette Møller butikker på hver sin kant i Oslo fungerte fint. I mellomtiden flyttet jeg ut av atelieret Schleppegrellsgate og flyttet inn i et mer skjermet lokale midt mellom de to butikkene, i Akersbakken 10.
Så traff vi på noen turbulente år. Alt kan jo ikke være solskinn hele tiden heller. Da kontrakten vår i Hegdehaugsveien gikk ut i 2012, og en ny ville innebære økt husleie, så sa vi takk for oss. Vi hadde i prinsippet butikk midt på en byggeplass. Vårt lille butikkeventyr i Stavanger gikk opp og ned like fort som en nyttårsrakett.
Å drive tre butikker og å designe fulle kolleksjoner i tillegg hadde tatt på , og vi roet oss ned. Våre dører ut til verden var nå nettbutikken og butikken i Thorvald Meyersgate. Konsolidere, er ikke det det kalles?
Så etter nesten 20 år med «happy go lucky» så la vi en plan. Finn et sted hvor vi kan ha alt samlet og strekk oss ut så langt vi kan med nettbutikken.
Så der er vi idag. Ha det bra til Grünerløkka og hei verden! Fra høsten starter vi å sende ut til Sverige og Danmark. Til neste år forhåpentlig til resten av Europa. Og for dere her hjemme,- velkommen til Posthallen!
Reise: New York, New York
De siste to månedene har jeg vært i New York. For å få luft i hodet, ny inspirasjon og god avstand fra hverdagen. Med god planlegging og flinke folk til å holde hjulene igang der hjemme, så kan det la seg gjøre.
New York har alltid fascinert meg. Jeg har vært her flere ganger før, men aldri blitt mett av den. Det er en hesblesende by med så mye innhold. Det er ganske spennende hvordan gatebildet, lydnivået og folkene kan forandre seg bare rundt et hjørne. Som i nederste del av Manhattan. Chinatown er et sammensurium av alt asiatisk brukelig og ubrukelig nips og merkelig mat (biller og edderkopper og slikt). Fryktelig tett av alt mulig, bråkete og skittent, men med vakre og fargesprakende papirdrager og lykter som henger over gatene og alle snakker kinesisk.
Så plutselig gjennom et lite smug, kommer du til Little Italy, pizza, italienske flagg og italiensk sleng på engelsken og mat, mat, mat. Så infiltreres Little Italy av hippe smågater med vintage butikker, designerkafeer hvor alt er vegan, glutenfree, organic og local. Der er designerbutikker med to briller og en veske eller bare et par sko, men med 5 butikkvakter. Et par gater til og husene er høye som fjell igjen og det er kontorfolk og Starbucks overalt. Byen er på deg fra det øyeblikket du setter foten utenfor døra og slipper ikke tak før du er godt innenfor igjen.
Men i det hele er alle vennlige, høflige og imøtekommende. En nødvendighet på en liten halvøy med altfor mange mennesker. Om det er på overflaten eller ikke, et smil til en fremmed i forbifarten gjør mer godt enn vondt :)
Den mest åpenbare inspirasjonen for en klesdesigner er kanskje å besøke de store designerbutikkene som Prada, Chanel og Louis Vuitton, beundre gatemoten fra en kafè og inspireres av stor kunst på museene. Men dette ga meg ikke så mye nå
For var den største kilden til inspirasjon friheten jeg fikk føle på. Friheten av å ha tid til å roe ned. Ingen maser på meg, jeg maser ikke på meg selv;) Friheten til å gå gatelangs og bare se i timevis. Se, observere og filosofere.
Her er mennesker fra hele verden, fastboende og turister. De fastboende setter standard for den New York’ske basen og alle turistene er som et evig dryss av all verdens krydder. Et stort sammensurium av folk hvor alle er navlen i sin egen sirkel.
Alle har de rettesnorer, usynlige sett regler for hva som går an og hva som ikke går an. Noen har de hentet fra den store verden, andre fra sin omgangskrets og familie og mange har de funnet på helt selv.
Så for en godt brukt designersjel, ganske forknytt i seg selv og matt av alt som skal skvises ut av eget bryst var det godt å være et krydderdryss. Alltid engstelig for å ikke levere, for ikke å bli likt, for å være utdatert.
Men når man ser hele verden samlet slik så får man perspektiv. Alle beveger vi oss rundt og i hverandre, sirkler overlappes og går fra hverandre igjen. Man er viktig og uviktig, man treffer tid og er ute av tid, alt er in og ut hele tiden:) Man er fri om man vil.
Så jeg gått rundt her i New York sine gater og ryddet knuget ut av sirkelen min, og strammet opp snorene. Snoren for å være ekte og ærlig. Snoren for troen på at mine ideer er bra nok. Snoren for mitt fundament: Feminint og behagelig. Godt for kroppen og godt for miljøet.
Så da var alt klart for nye ideer!
På mine gåturer tok jeg masse bilder. Først var det nakne trær og grener mot like nakne bygninger som var spennende, så gjerder eller hus med maling på maling i samme farger som lagde diffuse mønstre. Videre til tagging og gatekunst. Natur og kultur. Klisje eller klassiker?
Ettersom bildene ble flere og flere, så dukket fine sammenhenger opp. Som bildene over. Det slitte gulvet på klatresenteret, grafitti på et bølgegjerde i Williamsburg og et nydelig veggmaleri i Tribeca hadde samme farger i seg. Og videre på bildene under vi er i samme fargesfære, men teksturen eller teknikken er den samme Dette er utsnitt fra et maleri fra The Metropolitan Museum of Art og merkene av rennende vann på veggen på en T-banestasjon. På det ene bildet er det rennende vannet verdt millioner, på det andre vil skaden av det rennende vannet kanskje koste millioner?
Eller hva fanget interessen min i bildet under? Fargene er blå som himmelen, sort og hardt som i fjell og stein, rødbrun som jorden. Alt som er vår jord. Muren er streker og linjer satt i et bestemt system for å holde en sterk konstruksjon. Barken er også biter på samme måte som muren, engang laget i et system for å holde en sterk konstruksjon, nå i et virvar av linjer og streker men ikke uten funksjon. Til slutt bokstavene i metall. som muren er det streker og linjer i et system. Bokstaver i et alfabet som gir kommunikasjon. En sterk konstruksjon i en sivilisasjon? Var dette arkitektens tanker eller gjorde jeg det til en sport å legge inn så mye mening som jeg klarte? Man behøver ikke å stå i et museum eller galleri for å gruble på ting for seg selv :)
Som dere ser har jeg lekt med å bruke bildene på klærne mine. Det kan bli både trykk på stoff og mønster i strikk. Jeg kan trekke ut fargeskalaen fra de bildene jeg velger og sette det hele sammen til en fin kolleksjon av mønstrete og ensfargede plagg. Det blir spennende å se hvor mye av min tur som kommer til å prege neste sommerkolleksjon. Det blir ihvertfall gode klær av gode minner, og forhåpentlig holder jeg enda fast i min gjenoppdaget frihet :)
Nå gleder jeg meg til å komme hjem til jentene mine og sette igang med å jobbe! Takk for nå, bråkebøtteby!