Vinter 2018

Vinter 2018

I slutten av juni 2017 reiste jeg til Bilbao med mamma en liten weekend. Hun ville gjerne besøke Guggenheim museet som ligger der, og jeg var utvalgt følgesvenn. Selve museet er en stor, buktende og titankledd sak som åpnet i 1997 og er laget av arkitekten Frank O. Gehry. Det ligger rett ved elven Nervion og det er en opplevelse bare å gå rundt det og se det fra alle kanter.

Det var kunstverk og tanker opplevelsen av kunsten satte i gang som ga grunnlag for inspirasjonen.

Det første og største verket du kommer til er Richard Serras «Matter of Time». Det er store vegger av stål som er bøyd i forskjellige former og heller både innover og utover. Veggene står oppreist uten hjelp eller støtte av noe annet enn sitt eget balansepunkt. De er satt slik at publikum kan gå imellom lagene og er en opplevelse i seg selv:

“Serra often constructs site-specific installations, frequently on a scale that dwarfs the observer. His site-specific works challenge viewers’ perception of their bodies in relation to interior spaces and landscapes, and his work often encourages movement in and around his sculptures.”

Samtidig hadde de store veggene interessante overflater og farger. Overflater preget av ytre på virkning over tid:

“The weathering steel he uses takes about 8–10 years to develop its characteristic dark, even patina of rust. The color shifts gradually from grey to orange,until it sets in dark brown color when the oxidation process finishes. When fully oxidized the color will remain relatively stable over the piece's life.”

Mest åpenbart var at stålets farger inneholdt mine egne yndlingsfarger. Stålgrå/blå mot oransje til mørk og dyp brun. Det var interessant at ikke alle fargene ikke var der på en gang, men de trengte tid for å bli til. Og de trengte hverandre for å bli den de var. Brun kunne ikke bli brun uten at rust var der først feks. Alle til sin tid. I hodet trakk jeg linjer til mitt eget arbeide. Hvordan kvalitet trenger tid, også i en bransje som spinner veldig fort.

Mens jeg går der og tenker på tid og at dette er fine farger og fint mønster, så knipser mamma et bildet av meg når jeg tar bilde av stålveggen. Mitt bilde ser brukt og grått ut, mens med lyset har fargene skiftet, så mammas bilde renner over av oransje og rødtoner med meg som en sort silhouette i midten.

Disse to bildene er utgangspunktet for printet Erosion og The Worker.

Utenfor museet finner man en tåkeskulptur. Over et basseng som lå langs deler av museumsveggen så det ut som en sky hadde falt ned. Eller var det tåke som steg opp? Titanplatene som dekket museets vegger speilet tåken og plutselig var alt bare lyse grå mer og mindre diffuse linjer akkurat som verden var i oppløsning. Og så ble tåken borte like overraskende som den hadde kommet. Dette var japanske Fujiko Nakayas kjente tåkeskulptur Fog Sculpture #08025 (F.O.G). (F.O.G her som referanse til arkitekten Frank O Ghery. Litt kult da)

Med denne siste opplevelsen falt rammene til kolleksjonen på plass.

Tåken pakker alt stille inn, tåken både dekker og avdekker. Det er som tåken fjerner tiden når den dekker museets konturer. Samtidig er tiden så tilstede siden tåken forsvinner like fort som den kom. Evighet og øyeblikk. Inni tåken er museet med de store, majestetiske og selvbærende veggene hvor tiden er med deg. Og inni dette, arbeideren, som en liten maur med dårlig tid.

Les mer om tilblivelsen av kolleksjonen i de tre bloggene på nettsiden:

1 - How to make a collection - inspirasjonen
2 - How to make a collection - kolleksjonen
3 - How to make a collection - printet

Alle modellfoto: mette Møller
Alle produktfoto: Svein Erik Tøråsen/ Blueline studio
Foto av tåkeskulptur
Misty trykk på stoff
Misty mønster i strikk
Show more