Episode 13: Mettes historie del 3 - Starten på designkarrieren

Klesbransjen er en av verdens største, men hvor mye vet vi egentlig om den?

Jeg, Mette Møller er klesdesigner og har drevet mitt eget merke i over 20 år. Min kollega Martine er markedsansvarlig i min bedrift.

Klespodden tar utgangspunkt i vår kunnskap og erfaring fra bransjen og dagens forbrukersamfunn. Vi vil snakke mye om oss og vår historie, hvordan er det å drive sitt eget merke. Men viktigst ønsker vi å øke bevisstheten rundt klær slik at både du og jeg som forbruker kan gjøre riktige valg for oss og verden.

Du kan høre vår nyeste episode her: Episode 13: Del 3 av Mettes historie- Starten på karrieren

Hvis du ikke har hørt del 1 og del 2 kan du høre disse episodene her: 

Del 1 - Mettes historie - Starten og tidlig ungdomsår.

Del 2 - Mettes historie - Utdanningen på designskolen ESMOD. 

Etter jeg var ferdig på Esmod oppstod et lite vakum. Hva skulle jeg gjøre nå? Skolen hadde drevet hardt på at vi måtte ut og selge oss elv, men jeg visste ikke hva jeg hadde å selge eller hvem som skulle ville ha hva jeg kunne.

De fleste vennene mine var spredt rundt om i landet og drev på med sine utdannelser, og det eneste håndfaste jeg hadde var kjæresten min, Knut. Han hadde kommet inn på Kunstakademiet i Bergen, og jeg slo følge. Jeg meldte med inn på universitetet, startet med ex.phil og skulle følge kunsthistorieforelesninger. Dette var høsten 1993.

Faglig gikk helt greit, jeg syntes det var morsomt med filosofi og vitenskapsteori, mens kunsthistorien var litt trå. Derimot var det vanskelig å finne min plass sosialt. Knut hadde mer enn nok med å finne seg til rette i kunstverdenen. Kollokvie gruppa til exphil var veldig unge (19 mot 23). Jeg hadde en god venninde som gikk på Handelshøyskolen, men hun var på utveksling det året og det føltes litt unaturlig å "klenge" med på dem. Og at det regnet hele tiden hjalp jo ikke på ;)

Jeg fant trøst i Fretex og det jeg kunne finne og pusle med der. I tillegg lagde jeg flere lange selskapskjoler til gjengen på handelshøyskolen. De hadde masse tilstelninger hvor de trenge slik. Så fikk jeg sydd litt og tjente en slant :)

Etter eksamen Ex,Phil reiste jeg tilbake til Oslo, og pikerommet på Leirsund, og der lå jeg på sofaen i 3 måneder, utslitt og trist. I etterkant ser jeg at dette var en veldig naturlig reaksjon på de tre harde årene på Esmod. Situasjonen etterpå er nok veldig lik andres. Overgangen blir brå og nettverket ditt blir oppløst samtidig som det er nå du skal i gang med jobblivet.

Universitetet hadde ikke vært noe for meg, men jeg kunne tenke meg å utdanne meg videre. Valget falt på Kunst og håndverkskolens tekstillinje i Bergen. Våren 1994 startet jeg søknadsprosessen og kom inn til opptaksprøve. I en uke skulle oppgaver løses, det var intervjuer og akt/croquis tegning. Jeg storkoste meg, og hadde ingen nerver i forhold til at dette var en prøve jeg måtte bestå. Mine medsøkere var nok mer nervøse og det var en del tvil og tro og frustrasjon. Selv intervjuet, hvor jeg skulle forsvare søknaden min, syntes jeg var morsomt.

Et av de siste spørsmålet jeg fikk var hva jeg ville gjøre om jeg ikke kom inn. Da svarte jeg uten særlig betenkning at jeg ville starte for meg selv med å lage klær. Da jeg tenkte på det etterpå, så føltes det veldig riktig. Jeg hadde ingen tanke om hvordan dette skulle skje, men det var klart at dette var veien. Jeg kom inn, men takket nei. 

Senere har jeg tenkt at denne traurige tiden etter Esmod var nødvendig for at jeg skulle finne den riktige veien videre. Kunnskap man tar med deg på veien er absolutt aldri bortkastet. 

Så begynte jeg å lage en kolleksjon like stor som den avsluttende kolleksjonen på Esmod. Stilen var mykere og snillere enn den fremadlente tøffe streken jeg hadde på skolen. Helt i tråd med min egen selvfølelse. Siden jeg kom tilbake fra Bergen hadde jeg også fått en del sømoppdrag. De fleste kundene var mødre til venner og deres venninner, men også brukdekjoleoppdrag fra jentene jeg hadde sydd gallakjoler til i Bergen.

Det ballet på seg og jeg trengte større plass. Da et atelier ble ledig i det gamle politihuset i Lillestrøm, så takket jeg ja til det. Mamma, som er kunstner, hadde allerede et atelier på toppen. Jeg storkoste meg! På morgenene kjørte jeg med mamma til atelieret ca kl 9 om morgenen. I 16-17 tiden kjørte jeg mamma hjem for så å dra tilbake og fortsette å jobbe til 10-11 tiden på kvelden. Slik var det hele uken. 

Jeg utviklet flere småkolleksjoner ved siden av den store. Den ene var strikkede plagg laget av noe som opprinnelig var vevgarn. Grovt og stivt,- men billig. Det hadde jeg kjøpt i en helt fantastisk garnbutikk som lå midt på et jorde på Lørenskog. De hadde en egen avdeling med garn de hadde kjøpt fra konkursbo osv. Jeg kunne være der i timesvis! Jeg strikket det på strikkemaskinen min som metervare, klippet opp og sydde sammen (se bildene under). Herregenserene ble populære hos venner og venners venner. På 90-tallet var jo grunge stort og disse passet stilen ypperlig. 

På bildet under har er broren min, Morten modell i vevgensere og det er jeg som har på kjoler. 

Ting hadde begynt å røre seg for meg, selv om jeg enda ikke hadde noe endelig mål eller plan på hvor dette skulle ende. Jeg tjente akkurat nok til å får det å gå rundt, og det var akkurat nok for meg å lenge jeg fikk styre på som jeg ville. Jeg hadde jevn strøm av kundeoppdrag som jeg fikk ene og alene ved hjelp av jungeltelegrafen. Jeg lagde kostymer til Torild Frostads danseskole og vester til pappas mannskor. 

På et tidspunkt tok jeg mot til meg og gikk innom Norske Kunsthåndverkeres lokaler i Oslo med kolleksjonene mine (tegninger og foto). Jeg kom med forespørsel om å kunne søke medlemskap. Hadde jeg det, så kunne jeg søke diverse stipender og kanskje komme inn i et miljø.De var veldig nok ikke vant til at det kom folk som ikke hadde gått Kunst og Håndverkskolen, så når jeg viste fram mine Esmod kolleksjoner, så bare fnøs de av meg. For hvor var prosessen? Hvilke professorer hadde jeg studert under? Hva var Esmod? Jeg måtte jo forstå et jeg ikke kunne bare komme her uten å kunne noen ting! Jeg husker jeg prøvde å forklare, og at jeg ville vite hvordan jeg skulle søke, hva var det de ville ha, men fikk beskjed om at dette nok ikke var stedet for meg. Jeg var ikke så høy i hatten da, akkurat og la den ballen død.

Men i løpet av høsten 1995 søkte jeg og fikk 2 stipend. Skedsmo kommunes kulturstipend for ungdom på 10.000,- og Solofondet på 15.000. Dette brukte jeg på å lage en stor visning på Akershus Kultursenter på Strømmen. Den store kolleksjonen var ferdig, vevkolleksjonen skulle vises og i tillegg hadde jeg håndstrikkede gensere og jakker. Jeg fikk hjelp av Maria som jeg hadde gått på Esmod med, og kanskje jeg hadde en jente på utplassering fra Nav på dette tidspunktet, men det husker jeg ikke helt. 

18 november gikk de to visningene av stabelen. Det var fint med besøkende, og det 20 minutter lange showet ble godt mottatt. Modellene var venner og kjente fra bla danseskolen og Torild selv, medelever fra Esmod. Jeg ville vise alt jeg kunne på en gang, men med hjelp fra gode venner og stram regi, så ble det en bra visning. 

Jeg gjorde jobben med å ringe rundt til presse, faktisk også Dagsavisen og VG. Akershus Arbeiderblad og Romeriksen hadde fine oppslag i forkant, og Romeriksen kom også på visningen.

I karusellen over er et utvalg av "den store" kolleksjonen med atmosfærebilder, tekniske tegninger og illustrasjoner. 

Uten å vite hvor det skulle ende opp, så satte jeg meg ned og lagde kolleksjon slik jeg hadde lært det på Esmod. Det var sikkert en trygg knagg å holde meg fast i når alt var usikkert. Jeg satte meg selv i produksjon med noe jeg kunne og likte. Det som fikk meg opp fra sofaen var, helt ærlig, en bok med små fargeprøver fra Pantone. Farger gledet meg, og enda mer å sette dem sammen i grupper, deretter finne garner og stoffer som passet til. Som dere ser, så var det mye jeg hadde å gi, ikke noe å si på kvantiteten!

Etter visningen ble det stille, og slik er det ofte. Det er som regel i forkant og i opptakten man får oppmerksomhet på hva som skal skje både hos de som arrangerer pg de som skal se på. Når applausen har gitt seg, så pakker man sammen og drar hjem til hverdagen. Jeg forventet ingen bestillinger eller oppmerksomhet i etterkant og det var greit. Det viktigste var at jeg hadde fått det til. Det ga meg en trygghet på meg selv og det jeg drev med. Fremdeles hadde jeg ingen plan eller endelig mål, men det var også helt greit :)