Vinterkolleksjonen 2018 - Printet

På bildet over har Julie på seg Misty dress i printet Erosion. 

Og her har me juksa litt... I fjor vinter sendte jeg flere print til prøvetrykk hos min nye leverandør i Latvia. Sommerens «Manhattan Wall» og «Manhattan Green» var første print ut av den batchen. Høsten i Bilbao ble den utvalgte nummer to fordi den hadde så mye innhold og en nydelig, høstlig palett.

Her er hvordan bildene blir til mønster:

Det store bildet er hovedbildet, så kopierer, vrir og vender jeg på det til det blir det vi kaller et «all-over»print. 

Dimensjoner er viktig. Det interessante er når hovedbildet forsvinner, og repetisjonene lager sin egen dynamikk, som i de to printene over,- Erosion og Misty. Siden The worker, som vi ser under, har et så tydelig motiv, så forsvinner det ikke like lett. Passende for tematikken synes jeg, ettersom dette bildet alene viser øyeblikket hvor arbeideren fanger ideen og videre systematisk deler den opp og inn i en sammenhengende kolleksjon. 

Materialene

Fabrikken som lager printet kunne tilby ulike bomullskvaliteter og jeg valgt to forskjellige. En litt tykk som er mer solid og skulpturell, og en tynnere som er mer vimsete og søt. Siden jeg har valgt en litt fyldigere ull til Classic kolleksjonen, så kunne det passe fint med bomull til. Høstene blir stadig varmere, og i et kontormiljø er det jo uansett omtrent 20 grader. I kolleksjonen vil man derfor fint kunne få til et antrekk som passer forskjellige «temperaturbehov».

I tillegg valgte jeg en ren viskose som er tung og blank. Når jeg i forrige blogg skrev om farger som er tørre, blasse eller saftige, så har dette stoffet på samme måte en viktig rolle i helheten. Den skinnende overflaten gir mer dybde og eksklusivitet til kolleksjonen. Ton-i-ton grønn strikk og grønn viskose blir ikke kjedelig, men får en tilbaketrukket verdighet. Om det er noe jeg liker, så er det eleganse som ikke trenger å rope for at du skal legge merke til den.

Formene

De klassiske strikkeplaggene er ofte enkle og renskårne i sin form. Detaljene som vipper et så enkelt plagg fra kjedelig til interessant er ofte små og få.

Derfor gikk jeg helt andre veien med plaggene i print. Rysjer og puffer er rundt oss om dagen, og jeg har tatt til meg min dose av dette. For å få en følelse av hvordan tidsbildet behandler denne detaljen, og for å samle egne tanker rundt dette, så ser jeg mye på og samler bilder av hva andre merker og designere lager. Et av mine inspirasjonsbilder ser slik ut:

Inspirasjon eller kopi?

I moteverdenen er kopiering et stor greie og det er en enorm gråsone som dekker grensen mellom inspirasjon og kopi. Nå er det ikke kopiering å følge en trend, men man må passe seg for ikke å bli for lik sine forbilder. Orla Kiely er en designer liker veldig godt. Stilen på klærne våre er ikke så ulike. Vi lager begge søte og snille plagg med en «edge» men det er mange ting hun gjør som jeg ikke ville gjort. Det er ofte plassering av detaljer, eller bruk av materialer. Jeg bruker ofte inspirasjonen til å sette meg på rett spor av en stil eller formbilde, så lager min egen signatur sin egen vei.

Slik ble mine former til slutt. De kan synes beskjedne, men med tanke på at klærne skal lages i tre veldig forskjellige og høylytte print, så er det viktig med en balanse.

Underveis i denne skisseprosessen så har jeg samlet ingrediensene til kolleksjonen. Stoffer, garner og knapper er valgt, mengden er beregnet og alt bestilt. Noen kvaliteter kjenner jeg fra før, andre må vaskes og testes. Garner og stoffer farges inn og printet testtrykkes. Siden det er forskjellige leverandører på dette, så er det viktig å følge med så fargene passer til hverandre.

Over er det bilde av kjolen The Worker i printet Erosion

Execute!

Når skissene er klare, så er det bare å rulle opp ermene og starte med å lage disse klærne. Det er ganske vanlig å sende skisser med mål til fabrikken som produserer klærne. De utformer modellene og lager prøver som de sender tilbake til designeren for godkjennelse. Så kan det gå noen prøver fram og tilbake før man blir enige om det endelige resultatet.

For meg er det nødvendig å lage alle prøvene selv. Det er veldig mye som skjer fra en skisse til et ferdig produkt. Gjennom tiden har jeg kommet fram til at de mest «ekte» klærne er de jeg former selv. Jeg er selv veldig følsom på hva jeg kler meg i, og denne følsomheten bruker jeg mye i utformingen av nye plagg. Kort sagt er trikset å få form, materiale, praktisk bruk, vedlikehold og pris til å bli enige med helheten og inspirasjonen til kolleksjonen..... Kort sagt.

Noen modeller lar seg lett skape, mens andre bruker jeg veldig mye tid på. Og det er jo ingen fasit her, jeg må bare til slutt «føle» at noe er riktig. Det er rart, men de plaggene jeg mer kalkulerer fram mer enn føler fram, blir sjelden publikumsfavoritter.

Klassikerne er lettere å lage, for her vrir og vender jeg på allerede kjente og utprøvde former. Klærne i disse printene skal være mer på alle måter. De blir identiteten til denne kolleksjonen. Jeg må strekke meg litt ekstra, men passe på å holde balansen. 

På bildet over har Birgitte på seg kjolen The Worker i printet Misty med Classic Turtle sweater under i fargen Rosin Green.

Når jeg kom hit i kolleksjonen så begynte jeg å få det travelt med å bli ferdig. Hverdagen hadde spist av tidsplanen min. Parallelt med å lage kolleksjonene som skal komme, så styrer jeg også gjeldende sesongs kolleksjon gjennom produksjon og ut på nett og butikk. Jeg holder styr på økonomien og ordner i butikken. De siste årene har jeg tatt alle bildene våre selv med alt det medfører.

Siden mitt arbeidssted også er i butikken, så blir jeg lett involvert i alt som skjer der ute på godt og vondt. Jeg har flinke jenter som tar godt vare på både butikken og på nettbutikken, men til syvende og sist er det jeg som har ansvaret. Det er mitt navn som står der oppe, så det er meg fingrene peker på når det pekes. 

Det er fint med mange varierte oppgaver, men det er til tider en utfordring å la kolleksjonen komme absolutt først både i hodet og rent praktisk. Det er vanskelig å ikke la seg styre av rettmessige og urettmessige pekefingere.

På bildet over har Julie på seg The Worker dress i printet The Worker. Under har hun på seg Shiny Puff blouse i fargen Andorra.

Da jeg startet å lage denne viktige delen av kolleksjonen, så klarte jeg ikke å konsentrere meg skikkelig. Det var for mye som skjedde rundt meg. Jeg var mer opptatt av å bli ferdig enn av å lage gode klær. Plaggene ble avsluttet før godfølelsen hadde satt seg. Jeg var ikke tilstede nok i skaperprosessen, og tillot hverdagen å ta for mye av oppmerksomheten min.

Da prøvene kom tilbake, så var det ikke bra. Det var kanskje 3 av 13 modeller som fungerte. De var overarbeidde og snakket dårlig sammen. Gode antrekk er plagg som er på lag, ikke sant? Og om jeg hadde dårlig tid fra før, så ble det jo bare enda verre nå. Jeg hadde 1 uke på meg på å rette opp kolleksjonen før de måtte videre til gradering og produksjon. Fabrikkene setter opp en timeplan for produksjon, og hvis jeg ikke er klar til min «slot» så blir den utsatt til de har mulighet.

Resultatet blir at klærne kommer for sent, resten av kolleksjonen blir mangelfull og tom, vi mister viktige salgmåneder osv, osv....Det blir som å invitere til storslått middag og bare servere poteter, kanskje med litt dill på.

Shiiit,ass

Men det ordnet seg. Jeg tok på meg hodetelefonene, satte opp høye stativer rundt meg så ingen kunne se meg og jeg ikke kunne se noen. Så gikk jeg gjennom modell for modell, endret, forkastet og lagde nye. Ut på andre siden kom yndige kjoler og bluser, ubestridelige skjørt og bukser, og en og annen nyhet.

Stormen i vannglasset var over, båten holdt vann og alle kom fra det i god behold.

Men det er mer! Kolleksjonen er ikke over enda. Les mer om når printet blir overført til strikk i neste blogg!